For Sør-Korea hadde jeg egentlig planen klar: for et års tid siden leste jeg en bok av den sørkoreanske forfatteren Han Kang – Vegetarianeren – en kunstferdig roman i tre deler, som ble tildelt den internasjonale Man Booker-prisen, og greier. «Da skriver jeg om den, da,» tenkte jeg – og idet jeg begynte å gjøre litt research om forfatteren for å begynne å skrive, innså jeg at hennes neste bok – Levende og døde – passer mye, mye bedre inn i dette konseptet jeg holder på med her.
Fordi: Når jeg tross alt har valgt å lese en bok fra hvert land i hele verden, ser jeg det som en del av oppgaven å faktisk lære litt om de ulike landene også – for jøsses, jeg har mange gapende hull i kunnskapene mine.
Jeg er, som sikkert mange andre, vant til å se på Nord-Korea som den slemme og undertrykkende delen av koreahalvøya, i kontrast til den åpne, demokratiske og trivelige naboen i sør.
For meg var det derfor ganske overraskende å lære at også Sør-Korea har gjennomlevd flere tiår under ganske undertrykkende og demokratifiendtlige regimer. Jeg registrerte riktignok en nyhetssak i forbifarten for noen år siden (i 2012, har jeg funnet ut nå): Da var det visstnok noe uro i Sør-Korea etter valget, fordi Park Geun-hye, datteren av en tidligere diktator, var blitt valgt til president. Jeg leste ikke mer inngående om denne saken – hvor ofte er det ikke misnøye etter et valg et eller annet sted i verden? Men det som er interessant er at denne diktatoren, hennes far, altså Park Chung-hee – var direkte årsak til de hendelsene som beskrives i Levende og døde.
Bittelitt bakgrunn må til.
Etter Koreakrigen (1950-53) ble halvøya delt i to, med det kommunistiske nord under Kim Il-Sung og det i prinsippet demokratiske sør under Syngman Rhee. Rhee ble imidlertid stadig mer despotisk. Han var antikommunist og anti-japansk inntil det fanatiske, og sto bak mange brutale utrenskninger som førte til titusenvis av henrettelser.
Syngman var, kort oppsummert, en guffen type. På denne tida var det nasjonalforsamlinga som utnevnte presidenten ved avstemning. I 1952 skjønte han at imidlertid han hadde så mange politiske motstandere at han nok ikke kom til å bli gjenvalgt. Da la han fram et lovforslag: hva om vi lar folket få stemme over presidentskapet isteden, for hos dem er jeg jo skikkelig populær? Forslaget hans ble selvsagt nedstemt, men etterpå sørget han for å arrestere dem som stemte imot, før han la frem forslaget en gang til. Jaggu ble det vedtatt, gitt – og så gikk folkevalget hans vei også etterpå. Og da han hadde sittet ut den påfølgende perioden, og ifølge grunnloven ikke kunne bli gjenvalgt en gang til? Pyttsann, vi endrer bare litt på grunnloven, slik at det går an likevel. Og hvis man har en litt skummel politisk motstander som også stiller til valg? Heisann, han døde visst like før valget, da løste jo den saken seg også.
Etter stadige opprør fra ulike student- og arbeidergrupperinger, som alle ble slått ned på forutsigbart vis, ble Syngman Rhee endelig styrtet i 1960 etter at han suverent hadde vunnet valget for fjerde gang i den ungdommelige alder av 85. Den moderate Yun Posun ble til slutt valgt til president, og alt så veldig lovende ut – helt til han ble styrtet etter et militærkupp kort tid etterpå, av diktatoren jeg nevnte over, Park Chung-hee – faren til hun som ble valgt i 2012.
Park Chung-hee var en knallhard type, og i løpet av hans 18 år som president ble landet både løftet inn i industrialderen på nær mirakuløst vis, men ble også til et land med økende gap mellom de stadig mer utviklede byene og et stagnerende landbruk.
Park – akkurat som Syngman Rhee før ham – utsatte sine politiske motstandere for utpressing, arrestasjoner og tortur, men der hvor Syngman bare nøyde seg med å justere grunnloven, skrev Park like gjerne en ny. Denne nye grunnloven var sikkert mer omfattende enn «Park Chung-hee er diktator nå. Hilsen Park Chung-hee.» – men det var i praksis det som ble effekten. Han ble enkelt gjenvalgt som president – veldig enkelt, siden han var den eneste kandidaten – og sto bak mange ambisiøse prosjekter, sånn som å samle opp alle uteliggere og sende dem i konsentrasjonsleire for å være gratis arbeidskraft, og å innføre nye lover som gjorde det forbudt å kritisere presidenten. For å nevne noe.
Det kommer kanskje ikke som noe stort sjokk at Park Chung-hee ble skutt og drept 26. oktober 1979. Etter dette fulgte en tid med politisk uro, og med det var vi ferdig med historietimen og kan endelig snakke litt om denne boka.
Handlingen i Levende og døde er nemlig nært knyttet opp mot en spesifikk historisk hendelse fra denne urolige perioden: en massakre i provinsbyen Gwangju i 1980, utført av det militære, mot studenter og andre mer eller mindre unge og fredelige aktivister som protesterte mot regimet. Forfatteren sjøl ble født i 1971 og vokste opp i Gwangju, men familien flyttet til Seoul bare et par måneder før massakren og unngikk tilfeldigvis urolighetene. Men med røttene sine i Gwangju har hun utvilsomt hatt personlige motiver for å fortelle denne historien.
Han Kang fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd med Vegetarianeren da den kom ut på engelsk i 2015 (norsk utgave kom på høsten 2018). Det var den boka jeg opprinnelig hadde tenkt å skrive om, så jeg må faktisk si litt om den også før jeg (endelig!) kommer til saken.
Vegetarianeren er en bok i tre deler, og handler om den «fullstendig ubemerkelsesverdige» Yeong-hye, som brått bestemmer seg for å slutte å spise kjøtt etter en serie urovekkende drømmer med det jeg kun vil beskrive som kjøttlig innhold. Å bli vegetarianer er kanskje ikke så radikalt i seg selv, men når hun også viser tegn til dypere mentale forstyrrelser, hvor hun blant annet fantaserer om å bli til et tre, og utvikler en apati helt opp mot det… vel, vegetative, blir dette etter hvert svært urovekkende for familien. Spesielt vanskelig blir det for ektemannen, som er besatt av å leve et fullstendig normalt A4-liv, og som absolutt ikke vil skille seg ut på noen som helst måte – og som nå plutselig må dele hus med en kone i stadig økende psykisk ubalanse. Boka er temmelig dyster lesning, og forfatteren selv har sagt at hun med å skrive den ville utforske tema som voldelighet og tap av uskyld. Ikke den letteste materien, altså, men mesterlig godt skrevet.
Et interessant trekk med Vegetarianeren er at fortellerstemmen skifter i løpet av boka, fra første person (jeg-form) i første del, til tredje person (hun, han) i andre og tredje, og med hver sin forteller i hver av de tre delene. Dette er en teknikk som tydeligvis fascinerer Han Kang, for denne har hun utforsket videre i Levende og døde. Her blir nemlig historien fortalt ikke bare fra tre, men sju forskjellige synsvinkler. Men det er heldigvis ikke så skremmende som det kan høres ut.
Alle kapitlene i Levende og døde finner sted etter at opprøret er i ferd med å bli, eller har blitt til, en massakre, og kapitlene ligger i kronologisk rekkefølge, men med økende hopp i tid utover i boka. Vi får se hvordan massakren har påvirket personene i boka i tiden som fulgte, og i tilfellet med de siste kapitlene, i årene og tiårene etterpå.
Historiene er mange, og det de har gjennomlevd er tidvis gruoppvekkende.
Vi blir kjent med den unge Dong-ho, som jobber frivillig på provinskontoret i Gwangju. Her samler man opp kroppene til de drepte, legger dem utover i en gymsal, og dekker dem til, i påvente av at familie eller kjente skal kunne komme og identifisere, og ta med seg, levningene. Dong-ho har hørt at hæren er på vei, men selv om foreldrene ber henne innstendig om å komme hjem til middag istedenfor å delta i protestene, blir hun værende.
I et annet kapittel følger vi en mann som møter igjen en gammel venn mange år etterpå, og oppdager at minnene om torturen de ble utsatt for, har gjort livet vanskelig å leve for dem begge. Selv om de ikke egentlig har noe å snakke sammen om, møtes de jevnlig for å drikke.
Vi møter en gammel bestemor, som plages med at hun til stadighet ser igjen ansiktet til sin døde sønn, i ansiktet på sitt barnebarn.
Men et av de mest besynderlige vitnesbyrdene finnes i andre kapittel. Her følger vi en sjel hvis kropp nettopp har avgått med døden:
«Vi lå stablet oppå hverandre i et kors. Tvers over magen min lå kroppen til en ukjent mann, og tvers over magen hans igjen, kroppen til en ukjent gutt. Gutten var litt eldre enn meg. Håret hans strøk meg i ansiktet, og baksiden av knærne hans presset mot de bare føttene mine. Jeg kunne se alt dette fordi jeg hang igjen, tett inntil kroppen min.
(…)
Kroppen min lå stum og ristet bak i lastebilen sammen med de andre. Selv etter at hjertet mitt hadde sluttet å slå, fortsatte blodet å strømme ut av meg, og til sist var ansiktet mitt blekt og gjennomskinnelig som brevpapir. Det var første gang jeg så meg selv med lukkede øyne – jeg så fremmed ut.»
Å la de døde fortelle sin historie er kanskje utradisjonell historiefortelling, men det er et veldig effektivt grep.
Hvis man, som i dette kapitlet, skal formidle en scene hvor en gjeng militære lemper lik i hauger for å brenne dem, skal man gjøre en god jobb for å unngå at det blir usmakelig. I tillegg får man en fortellerteknisk utfordring: hvilken synsvinkel skal man velge? Den kanskje vanligste måten en forfatter gjør det på, er å se hele scenen utenfra, som om man ser en filmsekvens – men da går man litt glipp av tankene til de involverte. En annen mulighet er å fortelle fra en av soldatenes synsvinkel, men Han Kang forteller ikke deres historie her – de forblir anonyme og navnløse. Alternativt kunne man for eksempel fortelle fra den tenkte synsvinkelen til en som kanskje ikke ennå er død, men de tankene ville kanskje vært nesten som en skrekfortelling, preget av altoppslukende smerte og panikk, og Han Kang har en mer poetisk og dvelende tilnærming. Hun presterer faktisk å skrive om brutal vold så det blir vakkert.
Det er litt interessant å merke seg at denne boka fra Sør-Korea faktisk er mer brutal og grafisk enn den boka fra Nord-Korea jeg har skrevet om tidligere («Anklage» av Bandi). Dette er forsåvidt kanskje mest fordi den nordlige boka handler om å komme seg gjennom dagliglivet i et undertrykkende regime, den handler om livet for de som forsøker å unngå å havne i klammeri med ordensmakten – mens Levende og døde handler om de som definitivt har havnet i klammeri med ordensmakten, med våpen i hånd, og har måttet betale prisen.
Beskrivelsene av tortur er riktignok ikke veldig langdryge eller noe det gjøres store poeng ut av å beskrive – dette stoffet kunne lett ha endt opp som ren voldsporno – men det er likevel nok av det til at jeg kanskje ikke ville anbefale denne boka for den sarte leser.
Gwangju-opprøret regnes gjerne som den spede begynnelsen på demokratiseringa av Sør-Korea. Selve opprøret ble riktignok slått ned, og myndighetene sørget for å male et bilde av det hele som et kommunistopprør som med rette ble nedkjempet, men fra 1987 av begynte en ny bølge med demonstrasjoner mot regimet, som til slutt endte med landets første demokratiske valg i 1992, og den faktiske historien kom etter hvert fram. Levningene av flere hundre mennesker har siden blitt hentet opp fra massegraver og gitt en mer formell begravelse, men det er fortsatt mange savnede etter opprøret i Gwangju, som kanskje eller kanskje ikke vil komme til rette igjen. Det Han Kang pirker borti med denne boka, er intet mindre enn et nasjonalt traume.
Sjøl var hun ni år gammel da hendelsene i boka fant sted, noe hun selv skriver om i siste kapittel, og vi må anta at hun selv har både slekt og venner som ble direkte berørt av det som skjedde den gangen, og at hun derfor kanskje klarer å behandle stoffet mer respektfullt av den grunn.
Den engelske oversettelsen av Vegetarianeren forårsaket forøvrig en liten mediestorm da den kom, og da det etter hvert ble klart nøyaktig hvor store friheter oversetteren Deborah Smith hadde tatt. Oversetteren måtte tåle store mengder kritikk, men forklarte seg ganske fint i et velskrevet essay i det taiwanske oversetter-tidsskriftet Asymptote. Nå er ikke jeg direkte dreven i koreansk, men det jeg kan si, er at språket i den engelske utgaven er aldeles nydelig. Han Kang sjøl virker også fornøyd – Smith har blitt hennes faste oversetter til engelsk.
Det er forøvrig verdt å nevne at Han Kang, som vant den internasjonale Man Booker-prisen for Vegetarianeren, også ble nominert til samme pris nå i 2018 for sin foreløpig siste bok, The White Book. Etter å ha lest Levende og døde skjønner jeg at jeg egentlig bare må lese alt jeg kan få fatt i av henne.
Det synes jeg også du burde gjøre.
Lyst til å lære mer? Her er noen lenker til videre lesing:
Om Gwangju og koreansk historie:
- Gwangju – Birthplace of Korean Democracy (The Seoul Times)
- Defense Ministry confirms helicopters fired on citizens during Gwangju Democratization Movement (Hankyoreh, hani.co.kr, 8 jan 2018)
- Why do Koreans elect such awful leaders? (South China Morning Post)
- Remembering Gwangju – Fotodokumentar av fotografen Matthias Ley. Det første bildet viser provinskontoret som er sentralt i handlinga i denne boka.
Om Han Kang og Levende og døde:
- Han Kang: ‘Writing about a massacre was a struggle. I’m a person who feels pain when you throw meat on a fire’ (The Guardian)
- ‘Human Acts’ Tries To Reconcile Bloody Human Impulses (National Public Radio)
Jeg vil lese verden 