Indonesia: «Mann, tiger» av Eka Kurniawan

Dette var boka jeg egentlig skulle skrive om etter den fra Malta. Av estetiske hensyn valgte jeg derimot å utsette den litt.

Estetiske hensyn, spør du? Hvorfor det?

Jo, nå skal du høre.

Alle de foregående tre landene jeg hadde skrevet om – Polen, Grønland og Malta – har, pussig nok, flagg som består av 50/50 rødt og hvitt, og det har jo søren meg Indonesia også! Uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor, framsto det som nesten uanstendig å ta for meg enda et land med rødt og hvitt flagg.

røde flagg.jpg
Skjønner? Dette går bare ikke.

Derfor skrev jeg om Gabon først, for å utvide paletten litt. Å introdusere andre farger hjalp, pussig nok, litt på samvittigheten, så går det bra å skrive om en bok fra Indonesia.

Ja, hjernen er et artig sted, dere.

 


 

«Det var ikke meg», sa han rolig og uskyldig. «Det er en tiger inni kroppen min.»

 

Disse ordene uttales av hovedpersonen i Mann, tiger, tenåringen Margio, like etter at han har drept naboen sin, Anwar Sadat. Selve drapet blir avslørt allerede i første setning, så dette er på ingen måte en krimfortelling – det er derimot ei bok som forsøker å forklare hvorfor en ung gutt brutalt tar livet av en nabo han ellers har et veldig godt forhold til.

kurniawan.%2Bmann%2C%2Btiger%2B%28ib%29.jpg
Teksten sier «Mann, tiger». Bildet sier «Tiger, tiger». Jaja.

Plottet i seg selv er enkelt nok. Vi følger to familier, som bor rett ved siden av hverandre, og som er dysfunksjonelle på hver sin måte.

Margio, en ung mann og en framifrå jeger, som er universelt godt likt og som kommer overens med alle, bor sammen med foreldrene og sin søster Mameh i et forfallent og fattigslig hus. Faren, barbereren Komar, tyranniserer hele familien med en sjokkerende voldelighet – på et punkt sies det også at Margio selv er «et barn av ekteskapelig voldtekt». Mora, Nuareni, later til å ha gitt opp ekteskap og husstell og alt sammen, og går mye alene og snakker med seg selv og kjøkkenserviset, og oppførselen kan man jo egentlig skjønne: det tar selvsagt på å være fanget i et voldelig ekteskap, og hvis jeg hadde fått bank enten jeg tok oppvasken eller ikke, hadde jeg søren ikke giddet å ta oppvasken.

For Margios vedkommende fører situasjonen til at han tilbringer mye tid med å drive omkring – han oppholder seg heller i nabohuset enn hjemme, går ofte på lange besøk til bestefaren, overnatter i det lokale bedehuset, og forsvinner til og med ei lita stund med et omreisende sirkus. Farens vold, som ubønnhørlig følger hver gang han kommer hjem, mottar han med fullstendig passivitet. Bak Margios oppførsel ligger det et undertrykt raseri som bobler like under overflaten. Han sier stadig at han kommer til å drepe faren, men det er ingen som har tatt ham på alvor.

Anwar Sadat, som altså bor i nabohuset, var egentlig en annenrangs kunstner som lagde billige kopier av andres kunstverker, hovedsaklig med unge, veldreide kvinner som motiv. Men etter at han giftet seg med jordmora Kasia, som arvet en hel masse penger, droppet han å jobbe noe mer. Isteden fordriver han tiden som dagdriver og skjørtejeger. Kona har gitt opp å bry seg om mannens mange utenomekteskapelige eskapader, og sier seg tilfreds så lenge han i det minste lar være å gjøre noen gravid. Paret har tre døtre: de to første har begge to etter tur måttet sløyfe både skolegang og muligheter til karrière fordi de ble gravid tidlig, og folk i landsbyen har en slags stilltiende forventning om at yngstejenta Maharani sikkert følger i samme fotspor når det nå er hun som står for tur til å begynne å studere. Spesielt nå når det ser ut til å være en gryende forelskelse mellom henne og Margio.

Slik lever begge de to unge egentlig på hver sin måte i sine fedres skygge, ute på den indonesiske landsbygda.

 


 

Til å være et såpass stort land – det fjerde største i verden faktisk, målt i folketall – er ikke egentlig Indonesia et land man hører så veldig mye om her oppe i nord. Og det lille vi hører, handler gjerne om flykræsj eller naturkatastrofer. Den katastrofale tsunamien i 2004 er et eksempel, og så sent som nå i høst har det jaggu blitt et jordskjelv igjen, med påfølgende tap av store mengder menneskeliv.

Men Indonesia har også en ganske lang og mangslungen historie, noe de mange gamle tempelkompleksene som Sewu, Borobudur og Prambanan skulle vise. Som jeg vel har nevnt allerede, har jeg en godt over gjennomsnittlig interesse for gammel stein, så jeg klør – nei, higer – etter å besøke noen av disse stedene selv.

Borobudur-Nothwest-view
Borobudur. Ah, gammel stein. ❤

Denne øynasjonen ligger også svært strategisk til – handelsskip fra Kina og Japan må nødvendigvis passere Indonesia på sin vei til India, den arabiske verden, og videre til Afrika og Europa. Ikke uventet har mange kriget og knivet om kontrollen over disse øyene oppigjennom. Fra et europeisk ståsted har portugisere, nederlendere og engelskmenn vært de mest aktive kolonimaktene.

Men akkurat som saken er for alt for mange andre land i verden, har også Indonesia noe historikk med en diktator som var sprøyte gal – eller stormannsgal, i det minste. Korrupt, grisk og paranoid også, selvsagt, men det hører jo liksom uansett med i pakka når man er diktator.

President_Suharto,_1993
President Suharto: Fin fez, fæl fyr.

Mannen det gjelder er general Suharto, som ifølge Transparency International klarte å gjøre seg bemerket som den verdenslederen gjennom historien som har klart å underslå mest penger – det er litt av en bragd, når en tenker på alle han har hatt å konkurrere med oppigjennom. Man anslår at han rakk å græbbe til seg et sted mellom 15 og 35 milliarder dollar, som jeg antar burde holde til salt både i grøten og i såret. Når han ikke var opptatt med å fylle lommene med penger, var han ansvarlig for utrenskninger av kommunistene han hadde styrtet gjennom et militærkupp i 1967, en brutal annektasjon av Øst-Timor i 1975 og et regelrett folkemord mot innbyggerne på Vest-Papua – de aller mest konservative anslagene holder ham direkte ansvarlig for minst en million dødsfall, andre anslag beregner de samlede dødstallene til 3 -4 millioner og oppover. Det holder uansett i massevis for meg til å konkludere med at han var en ordentlig skitkis.

Joko_Widodo_2014_official_portrait.jpg
Joko Widodo: Obama med fez?

Den nåværende presidenten, Joko Widodo, virker umiddelbart litt mer lovende, noe denne artikkelen fra time.com skulle indikere. Han er ganske populær også, og før du tenker at de sikkert bare er begeistret for ham fordi han likner på Obama, er det også på sin plass å nevne at han er den første presidenten i landet som ikke kommer enten fra den politiske eliten eller fra militæret.

I tillegg gjør det faktisk også noe med populariteten å la være å beordre massedrap og sånt. Rart med det.

Nå tenker du sikkert: «Jada, jada, Indonesia meg her og Indonesia meg der. Men den der boka, vet du, den som du egentlig skulle skrive om. For ikke å nevne den der tigeren som du nevnte helt til å begynne med – har du noe mer om den, kanskje?»

Tigeren, ja. Vi kommer til den.

 


 

Når jeg tenker på denne boka, kommer jeg stadig tilbake til det gamle sitatet fra Tolstoj: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Og disse to familienes ulykkelighet er definitivt av forskjellig art.

På baksida av boka hentydes det til dynamikken mellom en fattig familie og en rik. Dette er forsåvidt et poeng, men da jeg leste boka, må jeg innrømme at jeg tenkte ganske lite på forskjellene i økonomisk rikdom mellom de to familiene, heller forskjellene i emosjonell rikdom. I Margios dysfunksjonelle hjem er nemlig kjærlighet mangelvare, og hele familien domineres av den voldelige faren. Anwar Sadats husholdning preges til gjengjeld av mer varme – kanskje til og med litt i overkant, siden han til stadighet øser sin kjærlighet over tilfeldige kvinnebekjentskaper.

Eka Kurniawan har med Mann, tiger egentlig prestert et ganske elegant stykke historiefortelling: vi hopper inn i handlinga rett etter at det nevnte drapet har skjedd, og så beveger vi oss i sikksakk bakover i tid gjennom de to familienes historie, før vi gradvis og nesten umerkelig snur og begynner å bevege oss framover igjen i tid. Det er også fascinerende å se hvor elegant han vever inn overtro og innslag av magisk realisme. Og med dét kommer vi endelig inn på denne tigeren.

Margio sier nemlig rett ut at han har en tiger inni kroppen sin, og det er lett å tenke at det er en talemåte eller et uttrykk for en viss sinnsforvirring etter å ha gjort noe brutalt og avskyelig. Men Margio mener det faktisk helt bokstavelig:

«Mer forbløffende enn jinnene var historien om bestefars tiger. Ifølge Ma Muah, landsbyens historieforteller, var det mang en mann i landsbyen som hadde sin egen tiger. Noen giftet seg med en, mens andre arvet en tiger, gitt videre fra generasjon til generasjon. Bestefar hadde en etter faren sin, en som før det hadde tilhørt hans fars far, og oppover slik helt til de fjerne forfedrene deres. Ingen husket hvem som hadde vært den første til å gifte seg med tigeren.»

Kanskje er det mennesket i ham som gir tapt og tigeren som tar overhånd når han dreper Anwar Sadat? Så kan man jo analysere og undre seg lenge over nøyaktig hvordan man skal tolke denne tigeren, om det er et uttrykk for underbevisst aggresjon, om Margio selv ser på denne hvite tigeren som en som skal beskytte ham fra fare, om han skylder på det overnaturlige for å fraskrive seg ansvar – eller om det bare er galskap fra ende til annen. Boka gir ingen klare svar, og det skal ikke jeg heller gjøre. Du får bare lese selv og gjøre deg opp din egen mening. Det jeg kan si, er at selv om tittelen på boka henspeiler på en dualitet eller en drakamp mellom mann og tiger, og selv om denne tigeren også tilsynelatende har en fysisk tilstedeværelse i Margios liv, så er likevel ikke denne tigeren en spesielt dominerende del av fortellinga.

Det som er viktigere for meg, er at dette er en interessant fortelling, fortalt på en overbevisende og stilsikker måte, og som gir innblikk i en kultur som er veldig ukjent og veldig gjenkjennelig på samme tid.

 


 

Den indonesiske forfatteren Eka Kurniawan har blitt omtalt som et «litterært fenomen» – det engelske akademitidsskriftet New Left Review har nevnt ham som en mulig kandidat til nobelprisen, som ennå ikke har gått til en forfatter fra sørøst-Asia, og omtaler ham som Indonesias “Sophocles, Virgil, Lady Murasaki, Cervantes, Melville, Lu Hsün, Shakespeare, Proust, Gogol, Ibsen, Márquez, or Joyce.” Det er liksom ikke småtteri, heller. Men at han skriver godt, er hevet over enhver tvil. Oversetter Hedda Vormeland har forøvrig også lagt seg til en ganske muntlig norsk, krydret med dialektaktige endelser som «utapå» og liknende, noe som kler fortellinga veldig godt.

Hvis målet mitt var å lære mer om Indonesias historie – og det er det jo forsåvidt – så kunne jeg i etterpåklokskapens lys kanskje like gjerne ha valgt en annen bok av Kurniawan: Skjønnhet er et sår, en magisk-realistisk slektssaga som strekker seg over nesten hundre år av landets historie. Så…ja, nå står den også på lista mi. En liste som bare vokser og vokser. Det hører kanskje med til historien at forfatteren selv hevder at den boka hverken er en historisk roman eller en roman om indonesisk historie, men da stoler jeg mer på anmelderne. En skal vel egentlig ikke forvente at en forfatter selv skal forstå hva det er han har skrevet om.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s