Angola: «Allmenn teori om glemsel» av José Eduardo Agualusa

Ferden gjennom verden fortsetter!

Nå har jeg fått en unnskyldning til å lære mer om Angola, og det med ei bok som, i tillegg til å være en god fortelling, også henter mye handling fra landets turbulente nyere historie.

 


 

Omslag Agualusa finale.jpg

De fleste av oss kan ha behov for å stikke oss litt unna verden til tider, å glemme alle problemer, mure oss inne ei stund og bare være alene. De fleste av oss gjør vel kanskje dette med å ta ei frihelg, eller å ganske enkelt slaske i sofaen på kvelden med ei bok eller noe lettbent underholdning på en skjerm. Etterpå er vi som regel oppladet nok til å ta fatt på hverdagen igjen.

Men hovedpersonen i Allmenn teori om glemsel, Ludovica Fernandes Mano («Ludo») tar konseptet alenetid en del lenger. Ganske mye lenger, faktisk: hun murer seg helt bokstavelig inn i sin egen leilighet, og isteden for å nøye seg med ei helg blir hun der inne i tre tiår.

Da blir selv ei frihelg litt puslete i sammenligning, for å si det sånn.

Men så befinner da også denne Ludo seg i en ganske annen livssituasjon enn deg og meg. For det første bor hun i et ganske mye mer urolig land, og i ei veldig urolig tid: dette skjer i Angola på 1970-tallet, akkurat når landet er i gang med en problemfylt løsrivelse fra kolonimakten Portugal. Og for det andre trekker hun seg ikke tilbake fra verden bare av egen fri vilje.

Men, la oss ta det fra begynnelsen igjen.

Ludo er en ung portugisisk kvinne som mistet foreldrene tidlig, og som lenge har bodd sammen med sin søster Odete. Sistnevnte ble sammen med den barnløse angolanske enkemannen Orlando, og hele gjengen flyttet til Angolas hovedstad Luanda, hvor de nå bor sammen med albino-schæferen Skrømt i ei romslig toppleilighet i en ganske luksuriøs leiegård.

På grunn av den politiske situasjonen er det mye uroligheter i Angola. Odete ønsker derfor å flytte tilbake til Portugal, og en i utgangspunktet motstrebende Orlando kommer etter hvert til samme konklusjon. Et par kvelder før de skal reise, går paret på en avskjedsfest de aldri kommer tilbake fra. Ludo venter hjemme i stadig økende engstelse, mens urolighetene gradvis tiltar i gatene nedenfor – jubel og begeistring over uavhengigheten går over til slåsskamper, plyndring og skyteepisoder, og etter hvert rene krigshandlinger, i det som kommer til å bli en langvarig borgerkrig.

Så får hun en telefon fra en luguber gjeng som hevder å ha kidnappet søsteren, og de krever løsepenger. Når de senere kommer på døra og prøver å bryte seg inn, skyter Ludo med pistol gjennom døra og tar livet av en av dem.

Ludo har nå på kort tid mistet de fleste faste holdepunkter i livet – når søsteren og svogeren forsvant, gikk framtidsplanene samme vei – og når vi lærer at hun allerede var ganske skjør av natur, blant annet på grunn av en traumatisk hendelse tidligere i livet, er det kanskje til å skjønne at hun ønsker å få all utrygghet rundt seg på avstand. På terrassen ligger det byggematerialer fra bygginga av et svømmebasseng, og Ludo bruker mursteinen og mørtelen til å mure igjen korridoren utenfor inngangsdøra si.

Hun og hunden blir nå boende bak denne veggen, og hun livnærer seg ved å samle regnvann, dyrke grønnsaker i kjøkkenhagen på terrassen, å lokke og fange duer – samt å stjele høner fra terrassene under, med tråd og renneløkke. Møbler og bøker blir etter hvert brukt som fyringsved, og når hun ikke lenger har papir nok til å fortsette å føre dagbok, går hun over til å skrive på veggene med kull. Slik går årene, uten at Ludo får med seg annet om omverdenen enn det hun kan se fra verandaen , høre gjennom veggene, eller plukke opp fra de sporadiske radiosendingene. Men hennes relativt fredelige eksistens blir plutselig truet når en fattig gategutt en dag kommer klatrende inn i leiligheten hennes, og rokker ved hennes selvvalgte avsondring fra verden.

 


 

Luanda - Cidade - 1969 - Cruzamento do Polo Norte - Foto XXX (1)
1969. Luanda var en ganske moderne storby allerede på denne tida. (Fotograf ukjent)

De aller fleste europeiske kolonier i Afrika ble selvstendig i løpet av 1950-, og spesielt 1960-tallet, men Angola var ganske seint ute. Portugal, som på dette tidspunktet hadde et rent fasciststyre, holdt litt hardere og litt lengre på sine kolonier enn de andre europeiske maktene, men de måtte da også betale en høy pris – da fascistene til slutt ble styrtet i den ikke-aggressive Nellikrevolusjonen i 1974, utgjorde kolonikriger hele 40% av Portugals statsbudsjett.

Ikke at alt ble helt toppers i Angola etter dette uansett; det første som skjedde etter løsrivelsen var at landet ble kastet ut i en borgerkrig. Den kunne kanskje ha vært overstått innen ganske kort tid, hvis det ikke hadde vært for at en av partene i konflikten var kommunistene, med støtte fra Sovjet. Da begynte USA nærmest på refleks å støtte den andre siden, hvorpå Cuba begynte å hjelpe kommunistene igjen, og så ballet det på seg. I løpet av få år var denne i utgangspunktet lokale borgerkrigen blitt til et multinasjonalt interesseprosjekt, hvor også Jugoslavia, Portugal, Romania, Øst-Tyskland, Sør-Afrika, Zaire og Kina hadde fingre med i spillet. På samme måte som Korea på 50-tallet, Vietnam på 60-tallet og Afghanistan på 80-tallet, ble slik også Angola åsted for en slags stedfortreder-krig mellom USA og Sovjet, med mange involverte – til stor glede for alle våpenforhandlere, og til stor sorg for lokalbefolkninga. Business as usual, med andre ord.

Neto Castro
Men innimellom må man ta seg tid til en daiquiri! Her ser vi Angolas president Agustinho Neto i trivelig passiar med Cubas president Fidel Castro. Unge Fidel ser nesten rørende bekymret for om Neto liker drinken sin. Hadde bildet vært i farger, kunne vi kanskje fastslått hvilken frukt som er brukt i drinken, men dette får vi nok dessverre aldri vite. Det finnes forøvrig et annet bilde av disse to, hvor de står så tett sammen at de ser ut som om de danser, og Neto ser over på sin cubanske kompis med et nesten forelsket blikk. Det tyder i det minste på at drinken må ha inneholdt raust med rom.

Mange kokker, mye søl, heter det. En midlertidig våpenhvile ble inngått i 1992, men krigen tok ikke formelt slutt før i 2002, etter rundt en og en halv million drepte. Krigen, og alle problemene den har ført med seg, gjør at landet fortsatt henger en del etter utviklingsmessig. Angola er i dag blant de fattigere landene i Afrika, til tross for at de produserer mer olje enn Norge.

Til gjengjeld har alle oljepengene hjulpet veldig på presidentfamiliens rikdom! Den mangeårige presidenten José Eduardo dos Santos for eksempel, er såpass velholden at det ikke finnes noen fullstendig oversikt over hvor mye penger han egentlig har. Men når en vet at rundt 32 milliarder dollar forsvant fra statsbudsjettet bare mellom 2007 og 2010, kan man jo forestille seg hvor noe av disse pengene kan har tatt veien. Dos Santos’ sønn, José Filomeno, ble forøvrig sjef for den angolanske ekvivalenten av oljefondet, mens datteren Isabel ledet det statlig drevne oljeselskapet Sonangol – hun er i dag, snedig nok, Afrikas eneste kvinnelige milliardær. Her kunne jeg sagt noe om bukken(e) og havresekken, men det trenger jeg vel knapt.

dreamstime_m_96505845.jpg
Et bilde er uansett koseligere.

Nå ser riktignok enkelte ting ut til å være på bedringens vei – president dos Santos ble avsatt høsten 2017, og den nye presidenten, João Lourenço, har slått hardt ned på nepotisme og korrupsjon i statsapparatet. Både eks-presidentens datter og sønn har blitt avskjediget fra sine stillinger – sistnevnte er også under etterforskning for en hel haug av typiske diktatorforbrytelser, som underslag, korrupsjon, hvitvasking av penger, og så videre.

Så får vi se om Lourenço tar disse grepene for å faktisk kvitte seg fullstendig med korrupsjon, eller om det er for å erstatte det med sitt eget korrupsjonssystem – det er mange som har gått i den fella før ham.

 


 

Jeg ble smått sjokkert da anmelderne unisont kunne melde at denne fortellinga er basert på en sann historie. Joda, jeg hadde selvsagt også lest forfatterens forord, hvor han sier at han har hatt tilgang på den virkelige Ludos dagbøker, både fra eremittperioden og fra årene etterpå, i tillegg til en samling fotografier av diktene hennes på veggene, tatt av en kunstner etter at hun kom ut igjen. Men jeg gikk egentlig bare ut fra at dette også var fiksjon, for som Agualusa skriver selv:

«På sidene som følger har jeg brukt mye av hennes eget materiale. Det du får lese, er imidlertid fiksjon. Ren fiksjon.»

Han ser seg nødt til å understreke poenget sitt veldig – den siste setninga er liksom med for å overbevise oss: Dette er ikke bare fiksjon, liksom – dette er REN fiksjon. Rent oppspinn, virker han å si. Hvis du tror på at dette er sant, da er du bra dum, da!

Men i etterordet skriver han igjen om denne «portugisisk[e] kvinne[n] som skremt av den politiske utviklingen hadde stengt seg inne i 1975, bare noen dager etter uavhengigheten» – og alle anmelderne refererer også til dette som en faktisk hendelse, så neimen om jeg vet om det er alle andre som er dumme, eller som vanlig bare meg. De eneste nettsidene jeg kan finne som refererer til Ludo, er nettopp anmeldelser av boka, men samtidig er det ikke sikkert at det ville være så lett å finne mye på nettet om en obskur forsvinning i Angola på 1970-tallet, så hvem søren vet hva som er sant og ikke sant.

Uansett: En skulle kanskje tro at ei bok hvis hovedperson er stengt inne i ei leilighet i nesten tretti år, kanskje skulle bli litt monoton og lite handlingsfylt.

dreamstime_l_101049254.jpg
Dette hadde jeg ikke giddet å lese veldig lenge om, for eksempel.

Men slik er det på ingen måte! I tillegg til Ludo, følger vi nemlig en rekke andre karakterer som beveger seg i og omkring Luanda, og disse andre karakterene kommer alle på forunderlig vis i berøring med Ludos innestengte eksistens. Noen av episodene Ludo får med seg på gaten nedenfor, blir gjenfortalt gjennom øynene til noen av de involverte, og de blir senere selv en del av handlinga.

En av duene Ludo fanger, for eksempel, er en brevdue, og etter å ha lest den kryptiske beskjeden har hun ikke samvittighet til å spise den til middag, så hun slipper den fri. Senere får vi se hva slags konsekvenser denne avgjørelsen fikk. I andre kapitler følger vi journalisten Daniel Benchimol, som samler på forsvinningssaker. Han blir oppmerksom på Ludo etter å ha lest en etterlysning i en avis, skrevet av en kvinne som hevder å være hennes datter – og han bestemmer seg for å forsøke å oppspore denne forsvunne Ludovica.

Slik veves det sammen en ganske tilfredsstillende helhet av mange ulike tråder, med et språk fullt av artige påfunn og ganske underfundig humor. Kapitlene er veldig korte, noen ganger bare en halv eller en kvart side, og Ludos egen poesi blir viet stor plass. Ofte er det gjennom de korte verselinjene hennes vi kommer tettest innpå gåten Ludovica Fernandes Mano.

 


 

Som tidligere portugisisk koloni følger Angola også portugisisk navnetradisjon, så forfatteren har et navn man skal trekke pusten godt for å komme seg gjennom: José Eduardo Agualusa Alves da Cunha.

Allmenn teori om glemsel kom opprinnelig ut i Angola i 2013. Fire år senere innkasserte Agualusa den prestisjetunge International Dublin Literary Award, i tillegg til å bli tatt med på kortlista til Bookerprisen (som det året gikk til Han Kang for Vegetarianeren, som jeg har skrevet litt om tidligere).

I en av Agualusas senere bøker, Ufrivillige drømmeres forening, forteller han videre om denne journalisten Daniel Benchimol. Det er en bok det anbefales å ta en kikk på hvis du, som meg, hadde sansen for denne.

 


 

DIVERSE LENKER:

Ut av skyggen (anmeldelse, Ny Tid)

Allmenn teori om glemsel (anmeldelse, NRK kultur)

Forfatteren med dårlig hukommelse (anmeldelse, Morgenbladet)

Magisk thriller om en nasjon preget av korrupsjon og vold (anmeldelse av Ufrivillige drømmeres forening, Dagbladet)

Dublin Literary Award, prisutdeling (YouTube)

 

Angola (om Angolas historie, fra Sotuh African History)

The fall of the dos Santos clan (Die Welt)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s