Nord-Korea: «Anklage» av Bandi

Å være forfatter, det er en ganske grei jobb. Hvis en ser bort fra at det i utgangspunktet er en ganske asosial aktivitet å sitte alene og skrive i time etter time, dag etter dag, er det ellers ikke så verst. Du får i praksis betalt bare for å sitte og finne på ting, og så skrive dem ned. Helt genialt, ikke sant?

Men tenk deg nå at alt du skriver, ikke bare kan gis ut sånn helt uten videre. Det skal først passere gjennom et kontrollorgan. Og dersom de som sitter i dette kontrollorganet synes at noe av det du har skrevet, kan tolkes som kritikk av de som styrer i landet du bor i – da blir det fengsel. Dersom noen av karakterene ustraffet får vise noe annet enn full, ubetinget lojalitet til det styrende regimet – da blir det fengsel. Dersom det bedømmes dithen at plottet ikke stemmer med idealene som ble fremmet av en statsleder som nå har vært død i snart 25 år – da blir det fengsel. Og når jeg sier fengsel, mener jeg ikke åpen soning på Bastøy med egen nærbutikk og tv på rommet. Vi snakker straffekoloni, arbeidsleir, hvor du skal jobbe og slite, knapt få mat, og kvernes helt ned til beinet, til du heller skulle ønske å være død. Men tenk positivt! Du slipper å sone alene! De du bor sammen med, havner også i fengsel. Er du gift? Din mann eller kone – rett i fengsel. Barna? Fengsel, selv om de er i førskolealder. Vennene dine bør forklare seg godt under forhør (med eller uten tortur) for å slippe fengsel. Søskenbarn, venner, kolleger – alle du har hatt befatning med, er plutselig i myndighetenes søkelys, mistenkt for å ha bidratt til, inspirert, eller bare unnlatt å rapportere, ditt forræderi mot fedrelandet.

Hadde du turt å sitte og finne på ting da, og skrevet dem ned? Da er du modigere enn meg.

 


 

En som har sittet og skrevet historier, sannsynligvis med en slik frykt konstant nagende i bakhodet, er altså Bandi.

Hvem søren er Bandi? Tenker du kanskje nå. Det var ihvertfall det jeg tenkte. Og det er ikke så rart. Det er bare et par-tre personer i verden som vet hvem som står bak dette psevdonymet (som forøvrig er det koreanske ordet for ildflue). Hvorfor? Fordi han fortsatt bor i Nord-Korea. Dersom myndighetene der hadde fått kjennskap til hvem som for det første skrev denne boka, for det andre sørget for å få den smuglet over grensa, og for det tredje fikk den spredt her blant oss kapitalistsvin i vesten – da hadde nok ikke Bandi fått det særlig greit, for å si det litt snilt.

For å ta det formelle først: dette er, som undertittelen forteller oss, en samling med noveller fra Nord-Korea. Det tittelen ikke sier noe om, er at de alle ble skrevet på 1990-tallet. Forfatteren tar altså for seg perioden rett etter at den store leder, Kim Il Sung, døde – denne nasjonale tragedien danner også bakgrunn for en av novellene. Dette er altså ikke helt nye historier, og det forteller kanskje litt om hvor lang prosessen har vært for å få dem smuglet over grensen.

Her finner vi en historie om en mor som er fra seg av frykt for at noen skal oppdage at toåringen hennes blir redd av de store bildene av Marx – hun frykter at hele familien av den grunn skal bli stemplet som illojale mot kommunistdoktrinen. Vi leser en historie om en mann som søker om å få lov til å reise til en annen by, fordi han ønsker å besøke sin mor, som ligger for døden – og får avslag. Vi leser om mangelen av blomster i butikkene etter at Kim-Il-Sung dør, som gjør at folk må reise lenger og lenger ut i marka for å plukke villblomster til bukettene man helst bør legge på hver eneste dag – du må gjøre alt for å unngå beskyldninger om at du ikke sørger nok, eller at du ikke gråter høyt nok.

Dette var egentlig ikke en lett bok å lese. Alle disse historiene er riktignok kanskje fiksjon, men tilsammen beskriver de et dagligliv som – skjønt det virker som om dette foregår på en annen planet enn vår – likevel bekrefter det vi allerede vet om Nord-Korea. Mye av det som kommer ut av nyheter fra Nord-Korea er så absurd, så aldeles parodisk latterlig, at det er lett å glemme at landet faktisk er et brutalt, undertrykkende regime, og ikke bare en serie satiriske sketsjer fra et fiktivt diktatur.

694940094001_5401891557001_5401887452001-vs
Nei, dette er ikke «Gangnam Style». (Har forresten ikke disse generalene mistenkelig mange medaljer til at de ikke har vært i krig på 65 år?)

Det er et merkverdig sammenfall at land som har ord som «Den demokratiske folkerepublikken» i tittelen, ofte hverken er en republikk, ei heller særlig demokratisk, eller egentlig ikke for, med, eller av folket i det hele tatt. For den som har lest Orwell, er dette et supert eksempel på dobbelttale (doublespeak) – man sier en ting, og det betyr ofte det stikk motsatte. Det finnes faktisk en «Doublespeak award», som gis av Det nasjonale rådet for engelsklærere i USA. I 2017 fikk f.eks. Kellyanne Conway prisen etter å ha hevdet at «dette er ikke løgner, dette er alternative fakta». Denne prisen kunne vært delt ut ukentlig i Nord-Korea, hvis man ser litt på nyhetsapparatet deres – her triumferes det hemningsløst over den siste rakettutskytingen (som falt i havet kort etter oppskyting), det nye supermarkedet som har åpnet (som ingen får komme inn i, og som heller ikke har varer til salgs) eller et eller annet nytt gullkorn fra Kim-Jong-Un-munn.

1-1435052522416
Lyst på en hårklipp? Dette er valgene dine. Mer nøyaktig: Dette er ALLE valgene dine.

Det finnes selvsagt øyenvitnefortellinger fra de ganske få menneskene utenfra som har besøkt landet, men alle utenforstående blir ekstremt godt passet på, og blir nøye guidet gjennom det glansbildet det er meningen at de skal få se. Man kan selvsagt lese mellom linjene, som for eksempel Guy Delisle gjør i sin framifrå fortelling fra da han jobbet i et år som animatør i Nord-Korea (Pyongyang) men historiene i Anklage blir som å få et åpent vindu rett inn i en helt annen virkelighet enn den myndighetene forsøker å vise omverdenen.

Det finnes ganske mange bøker skrevet av nordkoreanere som har klart å flykte fra landet, og vitnesbyrdene deres fra ulike fangeleire er både hjerteskjærende og groteske. Det Bandi gir oss, er innblikket i hverdagslivet, hvordan det påvirker vanlige mennesker å leve i et slikt undertrykkende regime, og hvilke valg man blir stilt ovenfor hver eneste dag. Tilsammen danner historiene i boka et bilde av et samfunn hvor alle på egen hånd må sørge for sin egen overlevelse, hvor man riktignok forsøker å stå sammen for å hjelpe hverandre, men samtidig ikke tør uttrykke den minste misnøye med situasjonen, av frykt for å bli avslørt av en av regimets mange spioner, som kan være hvem som helst.

Jeg vet ikke om du har lest Candide av Voltaire (det burde du, den er overraskende lettlest og morsom), men jeg får stadig assosiasjoner til den når jeg ser Nord-Korea i nyhetene. Den påklistrede fasaden som alminnelige folk i Nord-Korea ser ut til å klamre seg fast til, ligner veldig på den holdninga som Doktor Pangloss forfekter i Candide. Selv etter at han har gjennomlevd jordskjelv, blitt utsatt for inkvisisjonen, og sett kannibalisme på nære hold, forfekter han stadig at: «Vi bor i den beste av alle mulige verdener». Det går ikke an å ha det bedre, liksom. Ingen har det så bra som oss, alle misunner oss hvor bra vi har det – slik er fasaden. Men jeg finner det vanskelig å tro at folk flest kjøper denne argumentasjonen når man har problemer med å skrape sammen nok mat til å unngå sultedøden, og man er tvunget til å klistre på sitt bredeste smil mens man priser Store Leder for at han har ordnet alles liv så fantastisk i dette paradiset av et samfunn.

Eller kanskje er det sånn, at når virkeligheten virker fullstendig uoverkommelig, og man ikke har makt til å gjøre noe med situasjonen, så begynner man kanskje bare å late som om alt er helt greit. For å overleve.

20130109
Kan ikke bli greiere enn dette. Ingen har det bedre. (Fra KC Greens nett-tegneserie «Gunshow«, episode 648)

 


 

Jeg må anta at et eller annet sted i Nord-Korea, sannsynligvis – eller forhåpentligvis – i Pyongyang, sitter mannen bak navnet Bandi fortsatt og skriver historiene sine i skjul. Ihvertfall håper jeg det, og jeg håper det finnes flere som ham. Og jeg håper stemmene deres også blir hørt en dag.

Les denne boka.

 

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s