Senegal: «Brev fra Senegal» av Mariama Bâ

Før vi begynner: en pussig liten historie om merkevarebygging.

Kjenner du til Paris-Dakar-rallyet? Jeg vil anta at selv de som knapt bryr seg filla om billøp (som meg) i det minste har hørt navnet, for det er et veldig kjent merkenavn. Navnet skulle tilsi et billøp fra Paris i Frankrike, helt til Dakar i Senegal (de får lov til å bruke bilferje over Middelhavet, raust nok). For meg føles det som om Paris-Dakar har blitt arrangert omtrent så lenge som det har eksistert biler, men det er et stykke fra sannheten. Løpets skaper, Thierry Sabine, kom på idéen da han kjørte seg bort i ørkenen i Niger under et terrengløp i desember 1977, og han arrangerte det for første gang et år etter. Til mitt forsvar kom jeg til verden i mars 1979, så det har i det minste vært til så lenge som jeg har vært til.

Men: Dette løpet gikk kun fast fra Paris og til Dakar fram til 1991, og det har ikke blitt kjørt mellom de to byene i det hele tatt siden 2001. Løpet beholdt navnet, selv om endestasjonene har vært i byer så forskjellige som Granada, Cape Town, Barcelona, Kairo, Lisboa og Sharm el Sheikh. Og, på toppen av det hele: siden 2009 har ikke løpet vært innom hverken Europa eller Afrika i det hele tatt, men blir nå kjørt i sin helhet i Sør-Amerika! Løpet har riktignok justert navnet litt, men det heter fortsatt Rally Dakar, selv om de færreste som kjører løpet i dag noen gang har vært i Dakar.

DakarRally2015lg
Og logoen er fortsatt en en stilisert beduin, en tuareg – det er vel ikke veldig mange av dem i Sør-Amerika, skulle jeg tro.

Men det kanskje aller pussigste: Navnet til tross, løpet er ikke en gang et rally – rallybiler kjører bare på baner – men et terrengløp for biler. Rally Dakar er altså ikke et rally, og kjøres ikke i nærheten av Dakar. Det kaller jeg merkevarebygging, folkens.

 


 

 

Forestill deg følgende: du er en middelaldrende kvinne, og din mann har nettopp dødd. Under begravelsen står du ved siden av kista og sørger over ham som du var gift med i en mannsalder, og som du var så glad i. Ved siden av deg står en annen kvinne, hun er like gammel som – og venninne med – en av dine døtre. Hun sørger også over sin ektemann. Din ektemann. Han gikk nemlig plutselig hen og giftet seg med henne. Det første du fikk høre om dét, var da noen av bryllupsgjestene kom innom deg på veien hjem fra seremonien – samtidig var din mann på vei til sin bryllupsnatt, i huset han fikk bygget til sin nye kone, også uten at du visste noe.

Ville du ha blitt hos en slik mann? Jeg ville kanskje betenkt meg.

Bokas hovedperson, Ramatoulaye, valgte til slutt å forbli hos ektemannen, Modou Fall, på tross av alt dette – og nå er han altså død. I sammenkomstene etter begravelsen opplever hun det ydmykende å bli likestilt med denne unge jenta:

«Svigerinnene våre lønner likt tredve og fem års samliv. De hyller med den samme oppriktighet og de samme vendingene tolv og tre barnefødsler. Jeg merker meg, forbitret, denne umiddelbare viljen til sidestilling, som henrykker den nye svigermoren til Modou.»

Som leser krever det kanskje litt å kunne leve seg inn i en såpass fremmedartet situasjon, men Ramatoulayes holdninger, tanker og refleksjoner er stilsikkert gjennomført med en nøktern, men nøyaktig skrivestil fra forfatteren Mariama Bâ – godt hjulpet av formen hun har valgt for fortellinga.

Brev fra Senegal har nemlig form av et brev, fra Ramatoulaye til hennes gode venninne Aïssatou, som hun vokste opp med. Boka er riktignok bare på litt over hundre sider, men det blir allikevel et brev av en betydelig lengde – så lange brev har ihvertfall jeg aldri fått. Originaltittelen på fransk er faktisk også «Une si longue lettre» – det kan oversettes med noe sånt som «Så langt et brev», eller hvis det hadde blitt film av det på norske kinoer på 80-tallet: «Hjelp, jeg har skrevet et langt brev».

Mer enn et brev, føles dette som en slags blanding av dagbok og skriftemål, hvor hun kan få utløp for – og reflektere over – store og små problemer i kjølvannet av mannens dødsfall, men også kan sette sin egen historie i perspektiv. Der hvor Ramatoulaye godtok mannens nye ekteskap, satte nemlig brevets adressat, venninna Aïssatou, foten ned etter en liknende tildragelse med sin mann. Hun ignorerte familie og venners formaninger om at «man brenner ikke et tre som bærer frukt», forlot ham og reiste utenlands som karrièrekvinne (derav brevvekslinga).

I boka reflekterer Ramatoulaye over mange sider ved livet som kvinne i et tradisjonsbundet og mannsstyrt samfunn. Hennes feministiske grunnsyn passer godt inn i  samfunnsklimaet ellers i verden på samme tid: boka kom ut i 1979, på tampen av det høyst politiske 70-tallet, og Mariama Bâ fikk utvilsomt med seg all jobben som ble lagt ned for å bedre kvinners rettigheter i mye av den vestlige verden.

På 50- og 60-tallet ble mange av de tidligere europeiske koloniene i Afrika skilt ut som egne land, og mange land befant seg plutselig midt i en kulturkamp. Ikke så rart, kanskje: Man har blitt holdt nede i hundrevis av år av en okkupasjonsmakt som krever fri tilgang til alle ressurser, uten at de innfødte skal drive og bråke sånn – med slavehandel, tvangsarbeid, tvangskristning, tvangssivilisering og undertrykkelse av innfødt kultur som resultat. All infrastruktur og fagkunnskap tilhører kolonimakten, og så: «Vel, nå er dere selvstendig. Lykke til! Si fra hvis dere trenger noe, da». Mange afrikanske land taklet ikke denne overgangen så veldig bra. Senegal er et av de hyggeligere eksemplene: landet ble i de 20 første årene styrt av Léopold Sédar Senghor med såpass sikker hånd at Senegal er et av de få landene i Afrika som aldri har opplevd hverken borgerkrig, kuppforsøk eller voldelig maktovertakelse av noe slag. Men som alle tidligere kolonier, var (og er) også Senegal preget av motsetninger mellom tradisjoner og modernisme. Det blir til en drakamp «mellom importerte fristelser og gjenstridige gamle dyder», som det sies i boka. Det er jo en vanskelig definisjonssak hvilke dyder og tradisjoner som er verdt å ta vare på, og hvilke man godt kunne kvittet seg med.

Ramatoulaye kommer selv i konfrontasjon med en tradisjon av sistnevnte type førti dager etter Modou Falls gravferd, når den tradisjonelle sørgeperioden er overstått. Da kommer den avdødes bror, Tamsir, innom for å kreve det han ser som sin rett:

«Etter ‘utgangen’ (underforstått: av sørgetiden), ekter jeg deg. Du passer meg som hustru, (…) Etter vanlig skikk er det yngstebroren som arver hustruen etter sin eldre bror. Nå blir det omvendt. (…) Jeg velger deg framfor den andre, hun er for tankeløs for meg.»

Romantisk type, han der Tamsir – særlig med tanke på at han har tre koner fra før av, og at det heller er de som forsørger ham, enn omvendt. Ikke overraskende blir ikke Ramatoulaye direkte imponert, og den påfølgende monologen hennes, hvor «tretti års stillhet og tretti års undertrykkelse» får utløp, er for meg en av de beste delene av hele fortellinga. Ramatoulaye har en sterk vilje og en sterk karakter, og er godt beskrevet.

 


 

Jeg kan ikke så mye om polygami – jeg er ikke gift én gang, og slett ikke flere ganger. Mitt eneste inntrykk av polygame ekteskap kommer egentlig fra det der programmet på tv med han mannen som har fire koner – og hvor hverdagen fortoner seg som en evigvarende såpeopera.

tlc-2
Mannen: «Vi har de samme utfordringene som vanlige ekteskap…bare ganget med fire.» Kvinnene: «Vi har de samme utfordringene som vanlige ekteskap…bare delt på fire.»

Det er smått sjokkerende å finne ut at denne serien har gått i tolv sesonger, og ikke viser noen tegn til å skulle avslutte med det første. På den annen side: alle liker å være kikkere, og folk er kanskje interessert i å se livsstiler som avviker fra ens egen, og liker å følge med på hvordan folk da løser små og store ting i hverdagen. Nå har ikke jeg sett på akkurat denne serien annet enn i forbifarten på sånne dølle kvelder etter jobb, når en bare sitter og fiser ned i sofaen og zapper fram og tilbake på TV og kjenner hjernen sakte smelter vekk, men det er tydelig at det treffer et publikum.

Fra et evolusjonsmessig ståsted er jo polygami – i forstanden én mann, mange kvinner – fullstendig rimelig. Mannens rolle i å viderebringe arten kan være overstått på minutter – sekunder, hvis man er tilstrekkelig inspirert. Kvinnen må derimot bruke de neste ni månedene på å la resultatet modne før man endelig får tellende resultat for innsatsen. Hvis vi antar at mannen begrenser seg til et ligg hver dag, og gir kvinnene noen måneder på å hente seg inn igjen etter hver fødsel, kan han likevel potensielt holde et helt harem på, la oss si, 400-500 kvinner i konstant aktivitet med å produsere avkom nærmest ad infinitum. Er ikke det et selsomt regnestykke, så vet ikke jeg.

Men vi ser det jo i naturen. Alfahannen med de skarpeste tenna og med mandige arr over det hele, får haremet sitt, og kan svømme i kvinns fra morgen til kveld. Minuset er at han også hele tiden må forsvare dette haremet fra unge brushoder som gjerne kunne tenke seg å svømme litt i kvinns selv. Det blir mye slåssing, for å si det sånn. (Hvordan tror du han fikk alle arrene?)

kruger-1198598_960_720.jpg
«Ser du på dama mi, eller? Hæ?»

Men vi mennesker liker jo gjerne å tro at vi er litt mer utviklet enn dyrene, og det monogame ekteskapet er en del av den moderne samfunnsstrukturen. Delvis er det selvsagt romantisk å gå og legge seg sammen med den samme partneren hver bidige kveld, dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned, år etter år – men det har også en praktisk side: man er to om husstandens styre og stell, man har noe å dele både utgifter, gleder og bekymringer med, noen å søke støtte hos, og man får felles erfaringer og en felles forståelse av omverden som bygges opp over mange års samliv. Og så blir det litt mindre slåssing av det.

Det største problemet jeg har med polygami, sånn sett, er ikke at det er unaturlig. Tvert imot, som vi ser er det egentlig veldig naturlig. Men hvis målet med ekteskap ikke bare er artens viderebringelse – hvorfor kun én mann, flere kvinner? Hva med én kvinne, flere menn? Eller flere av begge kjønn, for den del? Med en jevnere kjønnlig fordeling av polygame forhold ville en for eksempel slippe det enorme overskuddet av enslige menn, som bare skaper trøbbel.

Men saken er at polygami i den tradisjonelle formen kun understreker kvinnens rolle som avlsdyr. Mannen kan fly rundt som han vil etter at hans 30 sekunder er overstått, og så sitter hun igjen med all jobben – og det er det jeg har det største problemet med. Om kjønnene er forskjellige, kan de i det minste få være likestilte i verdi, og få sjanser i livet på like vilkår. En trenger kanskje ikke være ihuga feminist for å være enig i akkurat det.

På den annen side er det også en trist kjennsgjerning at det finnes samfunn hvor en har stort underskudd av menn, fordi de ofte blir rekruttert som barnesoldater eller av andre årsaker dør i langt større antall enn kvinnene, og da kan man i det minste skjønne logikken bak å fordele overskuddet av kvinner på de gjenværende mennene: det reparerer befolkningstapet raskest mulig etter ødeleggende kriger. Så jeg skal ikke påstå at saken er fullstendig svart/hvitt, eller at jeg sitter på noen som helst fasit.

Men han Kody fra den der serien – han kan du få billig av meg, ass.

 


 

Skriv om det du kan, heter det evinnelige tipset fra skrivekursene, og det virker ganske åpenbart at Mariama Bâ må ha skrevet om den virkeligheten hun vokste opp og levde i hele livet.

Etter å ha mistet moren sin tidlig ble Mariama oppdratt av sine besteforeldre, som ikke så noen verdi med at kvinner skulle ha noen utdannelse. Hva skal man utdanne seg for, når livet kommer til å bestå av husstell og å klemme ut unger med jevne mellomrom? Faren hennes var derimot en aktiv mann som jobbet i statsapparatet og til og med ble helseminister i den første frie, senegalesiske regjeringen, og han insisterte på at hun skulle få en utdanning. Etter å ha studert jus og pedagogikk jobbet hun som lærer i mange år, før hun ble regional undervisningsinspektør.

På privaten ble hun gift – og skilt igjen – tre ganger, så når Mariama lar Ramatoulaye si at «vi var de første kvinnene under høyere utdanning i Afrika» og «kvinnen kan like gjerne være den som bryter», så virker det sannsynlig at hun i begge tilfellene skriver ut fra førstehånds kunnskap. Mariama Bâ fikk tilsammen ni barn, i tillegg var hun ihuga kvinnesaksforkjemper, og skrev artikler, holdt foredrag og var aktiv i ulike lag og foreninger for å snakke kvinners sak. Hun var 50 da hun debuterte med denne boka, og hun rakk bare å fullføre en bok til før hun døde av kreft i 1981 – på mange måter nesten en dobbelt tragedie, for kvinnfolk som henne trenger verden definitivt flere av.

I 1980 vant Brev fra Senegal, i konkurranse med over 100 andre bøker, den første utdelingen av Noma-prisen, en pris for beste afrikanske skjønnlitterære bok. Uten at jeg har lest de 99 andre nominerte, må jeg si at de valgte en verdig vinner – jeg fikk ihvertfall veldig mye ut av denne lille boka, og det vil nok du gjøre også, dersom du leser den.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s