Det er på tide å snakke om science fiction.
For å begynne med det banale: som navnet skulle tilsi, er det altså en sjanger som blander «science» – vitenskap, og «fiction» – altså fiksjon, fantasi eller tankespinn. I utgangspunktet er altså alle typer vitenskapelig spekulering i romanform innenfor sjangergrensene, ikke bare de historiene som foregår i framtida eller ute i verdensrommet. Jurassic Park, for eksempel, er definitivt science fiction – her finner vi både vitenskap (genteknologi og kloning), og fiksjon (gjenopplive dinosaurer, hurra!). For ikke å nevne Frankenstein, som gjerne regnes som en av de første «ordentlige» science fiction-fortellingene (elektrisitet får dødt vev til å bevege seg: la oss bygge et menneske av døde reservedeler, hurra!), selv om den heller ikke er noen framtidsvisjon.
Å skrive fantasifulle fortellinger om reiser til andre planeter, eller spekulasjoner om framtidig teknologisk eller samfunnsmessig utvikling, er forøvrig heller ikke noe nytt, selv Johannes’ åpenbaring kan vel kalles en framtidsvisjon, og både Platon og Thomas More beskriver utopiske framtidssamfunn. Men etter opplysningstida og utviklinga av den vitenskapelige metode, ble framtidsspekulasjoner gjerne koblet til utviklinga av ny teknologi, og hva den kunne føre med seg. Det er gjerne Jules Verne man regner som en av de som gjorde sjangeren populær, med bøker som En verdensomseiling under havet, Reisen til jordens indre og en lang rekke andre på andre halvdel av 1800-tallet.
I dag skilles det gjerne mellom «hard» og «soft» science fiction – førstnevnte er fortellinger med et vitenskapelig fokus, i den forstand at det gjerne skal inneholde nøyaktige eller troverdige forklaringer på den fremtidige vitenskapen som presenteres. Det myke motstykket legger ofte mindre vekt på vitenskapelig nøyaktighet og hvorfor ting virker som de gjør, og gjerne mer på menneskelige relasjoner eller på fantastiske beskrivelser. Som et forvirrende element oppi alt dette må jeg også nevne at skillet mellom harde og myke science fiction-historier opprinnelig var ment å speile skillet mellom harde vitenskaper (realfagene: ingeniørkunst, kjemi, fysikk, matematikk og så videre) og myke (humaniora: samfunnsvitenskap, psykologi, økonomi og andre). Så finnes det naturligvis mengder av underkategorier bare for å forvirre oss ytterligere – utopier, dystopier, feministisk sci-fi, steampunk, tech-noir, rom-opera, og alt mulig og umulig annet både mellom og utenfor himmel og jord.
Uansett underkategori: På sitt beste kan en science fiction-fortelling kaste nytt lys over for eksempel et samfunnsfenomen eller en typisk fordom, ved å plukke det ut fra sammenhengen (nåtida) og sette det inn i en annen (et fremtidssamfunn hvor dette fenomenet har blitt et problem, for eksempel). Ved å lese slike historier kan vi kanskje forstå oss selv bedre – som med Orwells 1984, som riktignok var satt i en fjern framtid da den kom i 1948, men som vi kanskje burde ta mer lærdom av enn vi gjør, all den tid Big Brother-samfunnet føles å komme stadig nærmere.
Noen ganger kan fiksjonen få en synergieffekt med vitenskapen: folk med god fantasi kan se ny teknologi komme, og så klare å forestille seg hvilke konsekvenser denne teknologien kan ha i framtida – og på den andre siden kan folk som jobber med denne teknologien lese forfatternes fantasifulle fabuleringer, og lage ny teknologi basert på dette igjen. Arthur C. Clarke, en av de mest legendariske science fiction-forfatterne, bidro for eksempel til utviklinga av satelittkommunikasjon ved å skrive en fortelling om kommunikasjon via satelitter i geostasjonær bane rundt jorda. Ikke mange tok forslagene hans seriøst da han skrev om dem i 1945, og han tok ikke patent på den selv, men bare tjue år etter ble det gjennomført i praksis.
Framtida bærer med seg mange utfordringer vi ikke engang kan forestille oss i dag. For eksempel må vi anta at det er mulig at det finnes liv andre steder i universet. Vi har i mange tiår gjort spede forsøk på å kringkaste at vi er her, og at vi ønsker kontakt dersom det er noen der ute – men hva gjør vi dersom vi får svar? Slike ting kan det lønne seg å ha reflektert over før vi befinner oss midt oppe i denne situasjonen, og for mange er dette en av grunnfunksjonene til science fiction-sjangeren.
Men hvorfor så mye mas om science fiction?
Fordi boka jeg har valgt meg, Solaris, av polakken Stanislaw Lem, er en science fiction-roman – en av klassikerne, intet mindre – og fordi Stanislaw selv har uttalt seg i ganske krasse ordelag om det store flertallet av bøker ellers i sjangeren. Han mente science fiction var en gyllen mulighet til å la litteraturen bidra til en bedre fremtid for menneskeheten, og så med avsky på alle forfatterne som skrev billige og banale kjærlighets- eller eventyrhistorier, hvor teknologi og fremtidsvisjoner bare var tatt med fordi det ga kule og eksotiske kulisser til historiene. Med et slikt syn følte jeg at jeg burde gi ham en sjanse.
I tillegg er dette ei bok jeg har hatt på leselista mi i kanskje 25 år nå, så det var vel i grunnen på tide.
Tittelens Solaris er en planet. I boka beskrives det nøyaktig hvilken stjerne den kretser rundt, men det er egentlig irrelevant for historien. Ingen av oss skal uansett reise dit med det første.
En som skal reise dit, er psykologen Kris Kelvin, vår hovedperson. Han har fått det noe illevarslende oppdraget å finne ut hva som har skjedd med forskningsstasjonen over Solaris, etter at de fire ombord har sendt mer og mer forvirrende meldinger tilbake til jorda, og til slutt praktisk talt har sluttet å svare på all kommunikasjon. Det er tydelig at noe har hendt som har påvirket dem alle mentalt på noe vis, og Kelvin skal finne ut hvorfor kontrollerte, nøyaktige forskere tilsynelatende har blitt redusert til nervøse skrullebukker.
Og der hvor mange forfattere av science fiction kan gå seg litt bort i det jeg kaller teknikk-onani – legge ut i det vide og det brede om ferden dit, drivstoffet i rakettene, hvilken teknologi som har gjort motorene mulig, materialer i romdraktene, kostholdets sammensetning, åssen toaletter fungerer i nullgravitasjon – så hopper Stanislaw inn i historien på helt riktig tidspunkt: vi åpner akkurat idet Kelvin skal foreta den siste nedstigningen til forskningsstasjonen.
Vanligvis når man kommer som besøkende langtveisfra til et øde, ganske monotont sted, kunne man forvente å bli møtt om ikke nødvendigvis med entusiasme, så i det minste med en viss nysgjerrighet. Men det er ingen som venter i spenning på Kelvins ankomst. Han tusler litt forvirret gjennom tomme korridorer, hvor rot og skrot ligger strødd overalt. Hvor er forskerne?
Han kommer til slutt over den ene av dem, kybernetikeren Snaut, som blir sjokkert over å få selskap – de visste riktignok at Kelvin skulle ankomme, men som han sier selv: «du forstår . . . for øyeblikket hersker det et visst . . . virvar på stasjonen.» Det viser seg etter hvert at en av de fire ombord – Gibarian, den eneste Kelvin kjente til fra før – har dødd den samme morgenen, under omstendigheter det er vanskelig å få grep om. De tre gjenværende forskerne har i lengre tid stengt seg inne på sine egne rom, og det ser etter hvert ut som at det er Solaris’ selv som forårsaker denne oppførselen.
Planeten er nemlig nesten fullstendig dekket av hav, men dette havet oppfører seg annerledes enn hva vi er vant til på jorda. Overflaten vrir og bukter seg, og regelmessige geometriske formasjoner dannes med ujevne mellomrom. Man har etter hvert kommet fram til at havets bevegelser må være styrt av en eller annen form for bevissthet, nesten som om det er snakk om ett eneste stort, levende vesen. Som det beskrives, har det dannet seg et eget forskningsfelt, «solaristikk», hvor utallige forskere har målt, analysert, eksperimentert, diskutert og teorisert gjennom nesten et århundre, i et forsøk på å forstå hva det egentlig er som foregår på denne planeten, og om det er mulig å få noen slags meningsfull dialog med dette vesenet.
Kelvin selv får stifte ganske urovekkende bekjentskap med fenomenene som Solaris forårsaket, for plutselig befinner hans unge kone seg inne på stasjonen sammen med ham. At hun liksom skulle ha kommet seg helt fra jorda til Solaris på egen hånd er en ting, men hun begikk da vitterlig selvmord for mange år siden – uten at hun ser ut til å ha minner om dét. Kelvin finner etter hvert ut at det er noe liknende som skjer med de andre – på et eller annet vis får de uforklarlige «besøk» utenfra. Kelvin trekker den konklusjonen vi som leser også må trekke: Dette vesenet på planetens overflate ser ut til å kunne konstruere disse «besøkende» ut fra forskernes egne bevisste eller underbevisste minner – eller også kanskje hallusinerer de, alle sammen.
Det konsentrerte plottet, med få karakterer som alle er lukket inne på denne stasjonen, gjør Solaris til et intenst og klaustrofobisk, psykologisk kammerspill.
Selve fortellinga funker på flere plan. Jada, det er åpenbart en science fiction-fortelling – den utspiller seg langt inne i framtida, rundt en fremmed planet. Samtidig opptrer Kelvin som en slags detektiv, som forsøker å komme til bunns i et eiendommelig mysterium. I tillegg finnes det elementer av skrekk i historien – både når Kelvin surrer rundt og stiller spørsmål med både andres og sin egen dømmekraft, og vi sitter som leser og lurer på om vi egentlig kan tro på noen av karakterene i boka, men også i beskrivelsene av disse «besøkende» som oppsøker – eller hjemsøker? – forskerne. Men den største styrken til denne historien ligger i hvordan Lem utforsker den menneskelige psyken.
Litt av utgangspunktet fra Lems side var å utforske hva vi gjør når vi blir konfrontert med det uforståelige. Dette mystiske havet oppfører som et vesen med en form for bevissthet, men selv etter et snaut århundres intens forskning er man ikke stort nærmere å forstå dette vesenet eller hva man skal kalle det – langt mindre å kunne kommunisere med det med noen form for gjensidighet. Forskerne kan beskrive fenomenene som foregår på planetens overflate, men ingen kan forklare hvorfor, eller hvordan, disse fenomenene oppstår.
Lem, ikke akkurat en optimist av natur, belyser noe av problemet med kommunikasjon, også mennesker imellom. Vi kan høre hva den andre sier, og vi kan tolke meningen bak ut fra vår egen erfaring, men vi kommer aldri til fullt ut å få vite hva den andre tenker.
Snaut, en av forskerne på stasjonen, sier:
«Egentlig vil vi slett ikke erobre universet. (…) Vi trenger ikke andre verdener. Vi trenger speil.»
Solaris har blitt filmatisert tre ganger. Første gangen var i 1968, en sovjetisk TV-produksjon som likner veldig på Fjernsynsteateret eller tidlig Star Trek – boka følges ganske slavisk, og det er få kulisser, kostymer og annen unødvendig staffasje. Denne er det ikke mange som har sett, men den ligger faktisk på Youtube hvis du er interessert.
Den kanskje mest anerkjente filmatiseringen ble gjort av den russiske regissøren Andrej Tarkovskij i 1972, en utgave som vant juryprisen i Cannes. I tillegg lagde Steven Soderbergh en amerikansk utgave i 2002, med George Clooney og Natasha McElhone i hovedrollene. Der hvor førstnevnte tar seg god tid, og gjør noen av de samme dyploddingene i menneskets psyke som boka, går hollywood-utgaven mer rett på sak og fokuserer på kjærlighetsaspektet. Begge er verdt å se, med dette i mente.
Stanislaw sjøl var veldig kritisk til Soderbergh-utgaven, og mente at han vitterlig aldri hadde skrevet noen «kjærlighetshistorie i rommet»:
«(…) to my best knowledge, the book was not dedicated to erotic problems of people in outer space (…) I only wanted to create a vision of a human encounter with something that certainly exists, (…) but cannot be reduced to human concepts, ideas or images. This is why the book was entitled Solaris and not Love in Outer Space.»
Nå skal det nevnes at han ikke hadde mye til overs for Tarkovskijs utgave heller – han omtalte den som «Forbrytelse og straff i rommet», hva han nå måtte mene med det. Gamle Stanislaw virker i det hele tatt ikke som den letteste å tilfredsstille.
Det kan stå som en illustrasjon på Stanislaw Lems popularitet at han har solgt over 35 millioner bøker. Dette på tross av av mange av bøkene hans er vanskelig tilgjengelig på andre språk enn polsk, eller andre språk fra land i Øst-Europa. Det er også svært lite som er tilgjengelig på norsk, uten at dét har gjort så mye fra eller til for salgstallene.
Selv leste jeg Solaris på engelsk, men den var oversatt fra en fransk utgave og, så vidt jeg har kunnet finne ut, litt forkortet. Stanislaw var selvsagt veldig kritisk til denne oversettelsen, også. Den eneste eksisterende norske oversettelsen ble gjort i 1974, og ikke den heller rett fra polsk, men via den tyske utgaven. Med tanke på hvor mye som kan forsvinne i oversettelsen fra et språk til et annet, kan vi bare tenke oss hvor mye som forsvinner når den har vært innom to. Da er det en veldig god nyhet at Bokvennen forlag i disse dager jobber med en ny oversettelse til norsk, direkte fra den polske originalen. Den gleder ihvertfall jeg meg til, for denne boka ga meg såpass mye at jeg gjerne leser den en gang til.
Helt til slutt, en liten, og ganske spesiell, fotnote til den norske oversettelsen fra 1974: Den ble gjort av to herremenn ved navn Hans Braarvig og Olav Ihlen Sopp.
Ja, Sopp.
Navnet forekom meg å være såpass spesielt at jeg følte meg tvunget til å undersøke det litt nærmere, og det viser seg at det noe besynderlige etternavnet stammer seg fra en Olav Johan Sopp, født Olsen, død i 1931, og en av norges mest kjente pionerer innen mykologi – ja, soppforskning. Foruten den tynne koblinga til Solaris, har dette ingen verdens ting med saken å gjøre, men jeg syntes det burde nevnes. Tenk å være så opptatt av sopp, at man skifter etternavn til det! Hvilket etternavn velger man hvis man forsker på f.eks. kjønnssykdommer? Og: vil man anses som mer seriøs og fokusert dersom man gjør et slikt navneskifte, eller heller litt skrullete, og gi følelsen av at her har det nok bikket over, stakkar? «Dr. Klamydia vil se Dem nå»…?
Vel, vel. Nok om det. Neste land, takk.
Jeg vil lese verden 