Før jeg snakker om Slovakia og bøker, og spesifikt om denne boka, må jeg si en ting – nei, to ting – om å over- eller undervurdere sitt publikum.
Aller først noe jeg vil tro de fleste har sett på film en eller annen gang: Tidlig i fortellinga møter helten en vismann eller -kvinne (eller vitenskapsmann eller -kvinne), som forkynner noe i retning av «Når du en gang kommer dit og dit, må du huske denne spesifikke tingen». Når helten senere i filmen faktisk kommer til riktig sted, får han (for det er nesten alltid en han) et såpeoperaaktig uttrykk i ansiktet, han ser ut i det fjerne med et tankefullt uttrykk, mens kamera beveger seg sakte mot fjeset hans, og en voice-over med masse ekko gjentar vismannens eller -kvinnens replikk: «Når du en gang kommer dit og dit, må du huske denne spesifikke tingen«. Heltens ansikt lyser opp og viser at han husker den spesifikke tingen, han gjør det som kreves, bekjemper skurken, og alt blir fint igjen. Seerne går ut av kinosalen, glade og fornøyde, imponert over filmskaperens sikre fortellerstil, og filmen skyter til topps på «mest sett»-listene. Filmselskapene ser at det lønner seg å fordumme filmene sine, forenkling blir den nye standarden, folk tar til takke med hva som helst, vi blir fanget i et forbrukerhelvete, og samfunnet går til grunne, bit for bit.
Litt pessimistisk, kanskje. Men når regissøren ser det som nødvendig å fortelle meg hva som skjedde for en halvtime siden, i den tro at jeg ellers ikke klarer å følge med i den (ofte ganske enkle) historien som fortelles, så har det bare én konsekvens: Jeg føler meg undervurdert som seer. Jeg håper det ikke er bare jeg som blir litt irritert over at man får plottet matet inn med teskje, som om det forventes at vi sitter på mobilene det meste av filmen og bare kikker opp på lerretet innimellom.
For mange år siden tok jeg et enkeltemne i antikkens religioner på universitetet. Foreleseren vår var ei bittelita dame like oppunder pensjonsalderen, en foreleser av den typen som ikke trenger notater – hun kunne pensum både ut og inn, og ut igjen. Hun undervurderte definitivt ikke vår intelligens. Hennes faste frase, som ramlet ut hver gang hun var ferdig med en litt intrikat utgreiing, og mens hun tenkte på hva hun skulle fortsette med, var «…som dere vet.» I beste fall kan jeg si at jeg visste hva hun hadde snakket om, kanskje en fjerdedel av tida – men hun ufarliggjorde ihvertfall stoffet for oss. Senere strøk jeg med glans på eksamen, men det er en annen historie.
For slik å sakte bevege meg inn mot emnet for denne artikkelen: med Evig grønt er har slovaken Pavel Vilikovský på ingen måte undervurdert leseren. Snarere tvert imot, her får man ikke mye gratis. Hele boka er i form av en kontinuerlig monolog, og ikke søren om det er så lett å skjønne hvem som er jeg-person til enhver tid: fortellingen fosser avgårde til høyre og venstre i en stadig hoppende tankestrøm.
Men hvem er det egentlig som forteller? I utgangspunktet har dette form som et slags forhør, men hva fortelleren egentlig er anklaget for, kommer ikke frem, og det er kanskje ikke så viktig heller. I det ene øyeblikket er det en mann som forteller om sine erfaringer med forhør og tortur, i det neste er det en homofil som forklarer hvordan han villig lot seg antaste av en oberst, i andre øyeblikk er fortelleren kanskje denne obersten, og så veksler fortellerstemmen rundt, helt til det er uklart hvem som forteller, når eller hvor dette har skjedd, og til slutt om hva det egentlig er som har skjedd eller ikke skjedd i det hele tatt. Turen tas innom en snodig duell på toppen av Matterhorn, ganske langvarig elskov med en slovakisk budeie, og et spionoppdrag med ukjent formål. Sluttresultatet er merkverdig, forvirrende, absurd og fullt av referanser til alt mulig: kunst, litteratur, filosofi, musikk, politikk, seksualitet, historie, følelsesliv og underbevissthet, i tillegg til slovakisk historie og nasjonalfølelse, hva som skiller slovakene fra tsjekkerne, og lignende refleksjoner.
Akkurat sistnevnte er forøvrig ganske interessant akkurat i denne sammenhengen. Uten at jeg kjenner Tsjekkoslovakias historie mer enn overfladisk, vil jeg tro at forholdet mellom tsjekkere og slovaker antakelig ligner litt på forholdet mellom andre nabofolk som har blitt separert etter mange års union – eller på forholdet mellom naboer generelt.
Denne antakelsen bekreftes tildels av Vilikovsky selv, ikke nødvendigvis uttalt eksplisitt, men det skinner gjennom mange steder i teksten, som her:
(…) slik eg kjenner tsjekkarane, var den einaste grunnen til at dei ikkje sleit fjøra av den heilage anden at han flaug bort i tide.
og her:
Tsjekkarane elska fridom, fyrst og fremst sin eigen, like oppofrande, om enn litt varsamare, enn det slovakane gjorde, for om slovakane var kjende for blindt mot – at dei var blinde var til dels takk vere mange års konsumpsjon av dynakol og av heimebrent – så var dei tsjekkiske fridomskjemparane kjende for å vere listige.
Heldigvis snakker han like nedsettende om slovaker som om tsjekkere, så da blir det på en måte greit allikevel. At det andre sitatet handler om frihet er forøvrig ikke helt tilfeldig – frihet er et gjennomgående tema her, både nasjonal og personlig frihet, og det er kanskje ikke så rart når hele fortellinga tar for seg et forhør – med den nødvendige ufriheten det innebærer – som subjekt. Med frihet som tematikk kommer han til og med inn på den legendariske utbryterkongen Harry Houdini, som (har jeg nå lært) var av slovakisk herkomst – «slovak til beinet«, ifølge fortelleren.
Et iøynefallende fortellerteknisk grep som må nevnes, er at forfatteren har lagt inn hyppige nøkkelord og -begreper i margen, nesten som en slags emneliste. Dette gjør forsåvidt teksten lettere å finne fram i – eller tilbake i, egentlig – men margnotatene føles mest som forfatterens egne notater for å finne frem i teksten han holder på å skrive.
Som nevnt innledningsvis: jeg blir ikke undervurdert som leser av denne boka. Mens jeg leste fikk jeg faktisk den merkverdige følelsen at jeg ikke tilhører det tiltenkte publikummet for denne boka i det hele tatt. Det er ikke så rart, viser det seg. Men da må vi innom storpolitikken et øyeblikk.
Pavel Vilikovský bodde altså i Tsjekkoslovakia, og vokste opp bak jernteppet etter krigen. Han utga sin debutbok i 1965, i det som var en slags tøværsperiode i landet – flere østblokkland begynte å mykne opp litt i tiåret etter at knallharde Stalin døde. I januar 1968 valgte tsjekkoslovakene Alexander Dubcek president. Han innførte blant annet både trykke- og talefrihet, noe myndighetene i Moskva mente var å mykne opp litt vel mye, og etter noen måneder kom militærstyrker fra de andre Warszawapakt-landene inn og satte et kontant punktum for Dubceks styre. Det var i årene rett etter hendelsene i 1968 at Vilikovský skrev Evig grønt er, og det er kanskje også i denne konteksten den må forstås. Han visste utmerket godt at det han skrev, aldri ville passere sensuren. Fortellerstemmen er for tvetydig, frihetssnakket for fremtredende, hentydningene til tortur under forhør litt for troverdige, og av flere betente tema som berøres, er seksualitet, deriblant også biseksualitet, et kjempetabu bak jernteppet. Isteden skrev han den for sin egen del. Ifølge etterordet mente han selv at det var en «så uvanlig lett» roman å skrive – men det er kanskje lettere å skrive fritt når en ikke trenger å bry seg om et publikum.
Dette er ikke en bok som er bare lett å lese. Men på samme måte som med enkelte andre bøker jeg har nevnt i tidligere artikler (Ulysses, for eksempel), må man bare godta at det ikke er alt man forstår med en gang, det er kanskje ikke alt man kommer til å forstå i det hele tatt – bare la deg flyte med, så går det så bra, så.
Den norske oversettelsen – til nynorsk, intet mindre – er gjort av ingen mindre enn Anna og Jon Fosse. Dette er visstnok den første boka som er oversatt fra slovakisk til nynorsk, så jeg har vært heldigere med valget enn jeg var klar over.
Evig grønt er fikk endelig sitt publikum i 1989 – etter at kommuniststyret kollapset og Vaclav Havel tok over som president var det plutselig rom for å gi ut et langt bredere spekter av skjønnlitteratur, og boka har siden fått smått legendarisk status i hjemlandet. Ifølge Anna Fosses etterord er dette et av ganske få eksempler på postmodernisme i slovakisk litteratur – jeg får nesten bare tro henne på det.
Jeg vil lese verden 