Gabon: «Awu’s Story» av Justine Mintsa

Hva vet du om Gabon? Jeg vet ikke stort, det må jeg innrømme.

Det ligger i Afrika, da. Såpass kan man si.

Heldigvis har vi internett! Så nå vet jeg litt mer.

Kalde fakta følger: Landet er nesten like stort som Norge, men det bor bare to millioner der, og halvparten av dem i hovedstaden Libreville. Som mange andre land i Vest-Afrika, er dette en tidligere fransk koloni, fransk er fortsatt hovedspråket, og Frankrike drev stadig og blandet seg i landets indre anliggender lenge etter uavhengigheten i 1960. Da den forsåvidt folkevalgte Léon M’ba ble styrtet i januar 1964, fordi folk var misfornøyd med at han ble stadig mer eneveldig og despotisk – ja, da rykket den franske hæren umiddelbart inn, og hjalp ham med å gjenerobre makten. Han ble sittende som president til han døde i 1967. Hvis jeg hadde blitt styrtet av en rasende folkemengde ville jeg kanskje ha tenkt at hm, kanskje de ikke vil at jeg skal være lederen deres – kanskje jeg faktisk skulle gå av, eller eventuelt kanskje moderere politikken min litt? Men neida. Bare pøs på med nok våpenmakt, så ordner det seg. Det er ikke meg det er noe galt med, det er alle de andre.

Nå ved sist valg, i 2016, vant sittende president Ali Bongo over opposisjonslederen Jean Ping med hårfin margin. Selv om navnene deres på norsk grenser mot det komiske, er det litt mindre komikk i opptøyene som brøt ut i hovedstaden etter valget. Store demonstrasjoner utviklet seg nemlig til rene opprør, som førte til massearrestasjoner og mange dødsfall, regjeringsbygningen ble påtent og brant delvis ned, myndighetene kuttet kjapt internettilgangen i hele landet, og presidentens garde angrep opposisjonelle radio- og tv-stasjoner og bombet til og med hovedkvarteret til valgmotstander Ping med militærhelikopter (!).

eed7355d1336f293d45d3e8a6801de2a4a8572e2
Opptøyer i Libreville, 2016. Akkurat her ser ikke politifolkene veldig offensive ut, akkurat. Mer sånn: «Hjelp, de ser jo livsfarlige ut. Herregud, nå roper de også! Her, kom og gjem deg bak skjoldet mitt. Hvis vi holder oss helt inntil panserbilen, lar de oss kanskje være i fred.»

Ikke overraskende var det beskyldninger om valgfusk som utløste det hele. Valgdagsmålinger viste at Ping lå an til å vinne, men det tok merkelig lang tid å få inn resultatene fra de provinsene Bongo vanligvis gjør det godt i. Når resultatene endelig kom – etter at observatører hadde rapportert at tellinga foregikk uten innsyn – hadde jaggu Bongo fått akkurat nok stemmer til å vinne likevel, helt på målstreken. Du snakker om flaks! Valgdeltakelsen i disse provinsene var på småpene 99,96%, i kontrast til landsgjennomsnittet på 60%. Ikke noe mistenkelig med det, gitt. Forsøk på å kreve omtelling gikk i vasken da det viste seg at hoppsann, alle valgsedlene hadde gått i søpla, gitt. Men, men. Opptøyene ble ganske raskt slått ned, og status quo ble mer eller mindre gjenopprettet. Igjen.

Men så seint som i vår ble det baluba igjen, i forbindelse med valg på ny nasjonalforsamling. Dette valget skulle egentlig holdes ved juletider i 2016, men hadde blitt utsatt ikke bare en, men to ganger, og valgdatoen var satt til 28. april 2018. Men dagen kom og gikk uten valg, og noen (les: alle) hadde tydeligvis glemt å be om ny utsettelse, så ifølge grunnloven var inneværende nasjonalforsamling ugyldig ifølge grunnloven. Høyesterett fastslo at den måtte oppløses, og statsministeren ble avsatt. Man kan da tross alt ikke huske alt. Trøst deg litt med den tanken neste gang du har glemt nøklene eller glemt å betale en regning: din forglemmelse har i det minste ikke ført til at regjeringa måtte gå, og alle på Stortinget mister jobben. I det perspektivet blir et inkassovarsel tross alt en litt mindre sak.

Det er i Gabon det skjer, tydeligvis.

Som ihuga tilhenger av demokratiet blir jeg instinktivt litt skeptisk når jeg ser at den foregående presidenten Omar Bongo satt med nærmest eneveldig makt i over 20 år som leder for Det gabonesiske demokratiske parti. Når han endelig sa «ja ja, ok da, så skal dere få frie valg da, siden det er så viktig for dere», så vant han disse frie valgene ganske greit også, og ble sittende i 20 år til. Og: når han etter hvert døde i 2009 var det jaggu sønnen hans, tidligere nevnte Ali Bongo, som vant fram – og som altså ble gjenvalgt på tvilsomt vis nå i 2016. Glem Bongo fra Kongo, Jagland: her er det Bongo fra Gabon som gjelder.

 


 

Awu’s Story utspiller seg ute på den gabonesiske landsbygda, i Ebomane, en landsby mellom to små åser – på den ene åsen ligger misjonskirken, på den andre, kultstedet til den tradisjonelle stammereligionen. Her følger vi Awudabiran’ (det er til å forstå at hun kalles Awu), en sterk, kreativ og livsglad kvinne av Fang-folket. Hun er veverske av yrke, noe som dukker opp i mange av hennes talemåter. Hun snakker for eksempel om å ta dagene ett sting av gangen, og omtaler sin egen og andres skjebner som tråder som flettes sammen eller holdes adskilt.

dreamstime_m_100271197.jpg
Det var rimelig vanskelig å finne et godt illustrasjonsbilde på gabonesisk håndvev, så dette bildet er fra Elfenbenskysten. Jeg kan ikke nok om afrikansk vevekunst til å vite om de vever på liknende vis i Gabon, men den usikkerheten må vi nok bare leve med, du og jeg.

Gjennom tilbakeblikk får vi avslørt hennes livshistorie, deriblant forholdet til hennes mann, læreren Obame Afame. Awu er nemlig Obames andre kone. Akkurat det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, mer uvanlig er det kanskje at han fortsatt var gift med sin første kone da han giftet seg med sin andre. Hans første ekteskap inneholdt tilsynelatende alt – vennskap, respekt, gjensidig tiltrekning, lidenskap – men manglet det aller vesentligste: barn. Som det sies ganske nådeløst: «in Ebomane, anyone who did not ensure descendants was not a man«. Etter press fra familien gikk Obame til slutt med på å gifte seg med Awu, dog ikke før han hadde sørget for å finne ut om hun var like barnløs som sin foregående: de giftet seg først når Awu var underveis i sitt andre svangerskap.

Noe av det mest usedvanlige med denne fortellinga, er den veldig uvante måten viktige livsavgjørelser som for eksempel ekteskap, blir omtalt:

«(…) a man in Ebomane thought twice about purchasing land without the overwhelming evidence that it was indeed fertile; after six years of waiting, there was only one conclusion to be made.

When all hope was lost and he could no longer stand the pressure from the family Obame Afame was forced to consider acquiring more fertile land, and he had to be absolutely certain that planting seeds there would yield an abundance of fruit, even without the ecstasy he so much enjoyed. (…) The fate of an arid plot of land, was it not to be abandoned for a more productive one?»

For meg, som er vokst opp i et Norge preget av tross alt ganske stor likestilling, er det ikke veldig oppløftende å høre kvinner bli omtalt som «fruktbart land» som man «kjøper». Jeg må anta at disse talemåtene er ment å reflektere landsbyfolkets syn på ekteskapet, et syn som framstår som i beste fall håpløst antikvert. Tar en med systemet med medgift i regnestykket, framstår et bryllup nesten som en forretningsavtale mellom to familier, hvor alle detaljer blir verdivurdert, og kompensasjon nøye utregnet:

«Awu had been provided with a healthy dowry – and for good reason. (…) The family disposessed of such an asset had to be consoled. Such a loss required good compensation (…) In exchange for their daughter, the family received a hefty sum and respectable quantities of pagne, alcohol and livestock.»

Ekteskapet deres blir godt, om ikke nødvendigvis av de kjærligste, og de får flere barn. Obame er en god og pliktoppfyllende ektemann, men Awu lengter etter lidenskap hos ham, hun drømmer om at han skal holde henne hardt og intenst, og at han skal se på henne med beundring i blikket. Denne kjøligheten hans er imidlertid kanskje uunngåelig, når han har måttet oppgi et ekteskap basert på kjærlighet til fordel for et basert på praktiske hensyn. I et slikt system som beskrives ovenfor er det lett å tenke seg at et såpass harmonisk ekteskap som hans første, kanskje tilhører sjeldenhetene – og dermed ikke er så lett å bare skyve fra seg.

 


 

awu
Fransk originalutgave, og den engelske utgaven. Boka har aldri blitt oversatt til norsk, så vidt jeg kan se.

Men Awu’s Story er ganske mye mer enn en roman om ekteskapelige utfordringer.

Et gjennomgående hovedtema i hele boka, er spenningen mellom tradisjonssamfunnet og «det moderne». Som nevnt i innledninga, er landsbyen Ebomane på litt gjennomskinnelig vis plassert midt mellom tradisjonell og importert religion på hver sin ås. Obame har også mellomnavnet Sikolo, fordi han ble født samme dag som landsbyen åpnet sin første skole etter vestlig standard (Sikolo = School, ikke sant). Sammen med Awu er de egentlig et ganske moderne par – begge har for eksempel tatt utdannelse – og begge møter utfordringer med det tradisjonelle samfunnet de lever i.

Noen tradisjoner er naturligvis gode og verdt å bevare. Andre igjen kunne man gjerne ha kvittet seg med for lenge siden. Og noen tradisjoner som beskrives i boka går helt over i det kvalmende og direkte sjokkerende, slik som de ydmykende og torturliknende pinslene ei enke blir utsatt for etter at ektemannen er død, for at hun slik skal «bevise» sin evige hengivenhet til ham og gi deres kjærlighet et godt ettermæle – og for at hun skal beholde sin anseelse i lokalsamfunnet. Detaljene skal jeg definitivt ikke gå inn på her, men akkurat denne seksjonen var ikke direkte behagelig å lese.

En noe mer moderne tradisjon, men like uvelkommen, er den utstrakte korrupsjonen. Forfatteren Justine Mintsa var selv lærer i mange år, så når hun utbroderer om korrupsjon i skolesystemet, aner en at dette kanskje er noe hun har personlig erfaring med. Hun forteller om lærere og rektorer som tilsynelatende fritt og ubekymret kan utnytte elevene både økonomisk og seksuelt, og som ganske skruppelløst beriker seg på deres bekostning.

I forlengelsen av dette er byråkrati også et tema. Obame, som etter hvert blir pensjonist, må gjennom en veldig jobb for å få gjennomført noe så enkelt som å få utbetalt pensjonen sin – det innebærer blant annet å reise til hovedstaden, en reise som tar såpass lang tid at hele landsbyen møter opp for å ønske ham farvel, som om han skulle reise til et annet land, eller en annen planet. Han blir borte i flere uker, etter å ha oppsøkt det ene offentlige kontoret etter det andre for å skaffe nødvendige dokumenter, ta kopier, og sitte i endeløse køer for å levere de etterspurte papirene. Og når pengene hans fortsatt uteblir, får han etter hvert høre rykter om at det har blitt gjort en feil, slik at han antakelig må gå gjennom hele mølla en gang til.

11595995586_f986fde2ae_b
«Jada, jada, ta det med ro, nå da. Papirene dine ligger jo her…et sted.»

Selve fortellinga føles merkelig tidløs – foruten noen få referanser til relativt moderne verktøy, busser og liknende, kunne denne historien like gjerne ha utspilt seg på 1800-tallet, eller enda tidligere. Jeg ser noen paralleller til Brev fra Senegal av Mariama Bâ, som jeg har skrevet om før – hovedpersonene i begge bøkene er sterke kvinner med spennende skjebner, og deres opplevelser og observasjoner er vel verdt å lese.

Dette er, alt i alt, en roman med mange styrker. Den er ikke av de lengste – 126 sider i den engelske utgaven – men Justine Mintsa har et enkelt og effektivt språk som driver godt framover, og det er spennende å få innblikk i et samfunn og et land jeg omtrent aldri tenker på, og å komme litt under huden på de som bor der. Og er det ikke nettopp derfor jeg har dette prosjektet til å begynne med?

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s