Grønland: «HOMO Sapienne» av Niviaq Korneliussen

Jada, jada, jeg vet. Grønland er ikke et eget land, dummen. Men noen friheter må man ta seg, og jeg tror nok en forfatter som har vokst opp med fjell og isbreer, midnattssol og beksvarte vintre, skriver ganske annerledes enn noen som har vokst opp i smått paradisiske Danmark, med endeløse åkre og billig kjøtt og øl – eller gjør de det? Det er egentlig der nysgjerrigheten min ligger.

Jeg valgte meg HOMO Sapienne, skrevet av Niviaq Korneliussen (som heldigvis ble født i den ortografisk overkommelige hovedstaden Nuuk – hun kunne for eksempel kommet til verden i Uummannaq, eller Ittoqqortoormiit eller – gud hjelpe – Qeqertarsuatsiaat). I motsetning til enkelte av de gamle gubbene jeg har skrevet om tidligere, er det her snakk om den skjønnlitterære debuten til en 24 år gammel kvinne. Ganske forfriskende, i så måte.

 


 

Jeg kan ikke helt hjelpe for det: jeg synes Grønland er litt søtt, på mange måter. I forbindelse med denne artikkelen har jeg selvsagt pløyd meg gjennom en del sider på Wikipedia, og kan for eksempel observere at Ikkatteq, med 1 – én – innbygger, står listet opp under «Byer og tettsteder i Ammassalik kommune». Små forhold, kan vi vel slå fast, når det holder med én innbygger for å kunne regnes som tettsted. Hvor tett bor egentlig vedkommende?

Eller hva med stedsnavn, som flyplassen Konstabel Pynt lufthavn? Konstabel Pynt? Hva gir du meg? Eller Sukkertoppen? Eller Diskobukta? Eller Myggbukta (vi dropper ferietur dit, tror jeg)? Ah, det er så søtt at en kan få hull i tenna.

Noe annet jeg tenker på når jeg tenker på Grønland, er den pussige – og ja, søte og sjarmerende – grensestriden de har med Canada. Det ligger nemlig ei bittelita øy i sundet mellom Ellesmere-øya, som er kanadisk, og Grønland. Denne øya heter Hans’ øy.

HansIsland.png
Stridens kjerne. Ikke plagsomt frodig, akkurat.

Grensa mellom Canada og Danmark følger midten av sundet på broderlig vis, men denne lille, runde øya, bare såvidt over en kilometer fra side til side, ligger omtrent nøyaktig der grensa går – så hvem tilhører den egentlig? Danmark og Canada har siden 70-tallet kranglet, på ganske sympatisk manér, om denne lille steinklumpen oppi isødet: ekspedisjoner fra de to landene har vekselvis plantet det danske flagget og lagt igjen ei flaske med schnapps, eller det kanadiske flagget sammen med ei flaske whisky.

Oppdagelsen av denne steinklumpen er forøvrig verdt en liten notis. På 1870-tallet reiste nemlig en amerikansk ekspedisjon nordover på skuta Polaris med tanke på å komme seg til Nordpolen. Så langt kom de aldri, men de rakk blant annet å navngi denne øya. De kalte den opp etter, av alle ting, grønlenderen de hadde med som guide. Selve ekspedisjonen endte i tragedie – etter dårlig planlegging, grov drukkenskap og bitter ledelsesstrid døde ekspedisjonslederen Charles Francis Hall plutselig på mystisk vis, og besetningen bestemte seg for å overvintre istedenfor å prøve å komme seg til nordpolen. Det forteller kanskje sin egen historie at de overlevende valgte å gi overvintringsstedet navnet Thank God Harbor.

Å lese historien til Polaris-ekspedisjonen er som å lese en intens spenningsroman i seg selv, og jaggu har det blitt skrevet noen bøker om dette også, så der vokste leselista mi enda litt til. Men før jeg kommer så langt kan jeg kanskje si litt om boka jeg nevnte innledningsvis – årsaken til at jeg skriver alt dette, liksom.

 


 

I HOMO Sapienne følger vi fem forskjellige karakterer, som alle har sitt eget kapittel: Fia, som sliter i sitt forhold med Peter, samtidig som hun trekkes uforklarlig mot Sara. Inuk, Fias lillebror, som i sin homofobi sliter med både forholdet til søstra og til grønlendere generelt, noe som kommer til uttrykk som et veldig sinne. Arnaq, som sliter med ubearbeidede følelser etter mishandling i barndommen og lar livet bli en evig runddans med fylleri, sex og påfølgende drama. Ivik, egentlig Ivinnguaq, som sliter med at hun ikke tåler å bli berørt. Og til slutt Sara, Iviks kjæreste, som blir utslitt av forholdet deres.

Aller først befinner vi oss på innsida av Fias hode:

«Peter. Én mand. Tre år. Tusinde planer. Millioner av middagsinvitationer. Støvsugning og rengøring, som konstant farer mod uendelighed. Falske smil bliver grimmere. Tørre kys stivner som tørfisk. Dårlig sex skal undgås. Mine falske orgasmer bliver mere utroverdige med tiden. Men vi lægger stadig planer.«

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at dette forholdet bare varer sju sider inn i første kapittel. Siden følger vi Fias ferd gjennom Nuuks natteliv, og vi får oppleve alle følelsene hennes på nære hold, for eksempel etter at hun har møtt Sara:

«I can’t stay away. Sætter mig ned med bøiet hoved, men kigger hen mod hende, fordi jeg ikke længere kan lade være. Fra Grønland til Afrika, fra Afrika til månen, fra månen til Venus, fra Venus til solen, fra solen til uendelighed, fra uendelighed tilbage hertil: Hun er smukkere end den strækning. Hvis Gud er en kvinde, er hun smukkere end Gud. Sara. Jeg tager noget af Arnaqs vodka. Hvorfor ser jeg hende først nu?»

Det er ikke småtteri, liksom.

 

Jeg merker meg at det er vanskelig å ikke bli litt glad i Fia, og dette er definitivt Niviaq Korneliussens fortjeneste. Hun skriver i en veldig enkel stil, uten mye staffasje, med engelske fraser blandet inn – alt i alt ganske troverdig som den indre monologen til ei ung jente i den formative delen av sitt kjærlighetsliv. Fia har et nesten åndeløst følelses- og assosiasjonsregister – det flikker og flakker hit og dit, og hopper stadig mellom topp og bunn i humør. Like etter det forrige sitatet sitter Fia i en taxi vekk fra festen – og Sara:

«Vi forsvinder bag noget. Jeg er forsvundet. En ukendt følelse kommer mig i møde. Hun kalder sig selv for Kærlighed. Kærlighed? Ej, kom nu. Du har ikke mødt Kærligheden. Det er ikke Kærlighed. Det er ikke kærlighed. DET ER IKKE KÆRLIGHED. Give me a fucking break.»

Fia er en godt beskrevet karakter, og det er nesten skuffende når neste kapittel er skrevet fra et annet perspektiv – men så kommer man jammen under huden på den personen også, til en sånn grad at man nesten blir skuffet igjen når neste kapittel begynner – og så videre.

 


 

9788792790453
Ingenting sier HOMO mer enn å spise en banan, tydeligvis. Hvor er du, Freud?

Noe av det mest eksotiske med denne boka er egentlig hvor lite eksotisk den er. Foruten de stavelsestunge navnene på folk og steder, ville nok ikke historien fortonet seg så veldig annerledes dersom den var satt i London, Oslo, Kristiansand eller Trondheim. At den foregår i en såpass liten by som Nuuk (Godthåb), gjør det forsåvidt mer troverdig at karakterene til stadighet møtes ved rene tilfeldigheter, men ellers er utfordringene karakterene sliter med, ganske universelle.

Kort sagt: Dette handler om kjærlighet, i dens mange former – på tvers av, på langs av, og diagonalt til, kjønnene. Men også kjærlighet til familien, og kjærlighet til Grønland, intet mindre. Og alle karakterene er unge mennesker som holder på å finne ut av sitt forhold til seg selv, til hverandre, og til egen og andres seksualitet.

Selve plottet er, selv om det er fortalt og belyst fra fem ulike synsvinkler, ikke veldig komplisert. Men så er det heller ikke i plottet styrken til denne boka ligger, det er hvordan blir fortalt. Niviaq gjør mye bruk av indre monolog, denne oppleves annerledes fra karakter til karakter, og bidrar til å gjøre karakterene mer levende. I tillegg vever hun inn linjer fra sangtekster, som gir et ekstra lag med kontekst (det ligger til og med en liten spilleliste på Youtube som vedlegg bakerst i boka) – men det kanskje mest iøynefallende og uvanlige fortellertrekket er å bruke skjermbilder fra mobiltelefonen for å vise sms-vekslinger frem og tilbake:

DSC_0119.JPG
Her skjedde det visst noe utpå morgenkvisten.

(Jeg valgte med vilje en av de mest kryptiske sms-vekslingene, for enkelte av dem avslører intriger og plott egentlig mer elegant enn om de var skrevet i ren prosa)

I originalutgaven, som er skrevet på grønlandsk, bruker forøvrig karakterene dansk på samme måte som de bruker engelsk – for å krydre språket med uttrykk og referanser. Dette er naturlig nok et element som forsvinner når en leser på dansk, for her er det (heldigvis?) ikke noen uttrykk på grønlandsk. Jeg vet ikke om det er planer om å lage noen norsk oversettelse, så inntil videre er det den danske oversettelsen som vel gjelder for de fleste. Det er forøvrig Niviaq Korneliussen selv som har oversatt boka til dansk, så om det egentlig kan regnes som en oversettelse eller en parallell utgave er litt vanskelig å si.

HOMO Sapienne ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2015, men vant ikke – ingen grønlender har ennå vunnet den. Til sammenlikning har Færøyene faktisk vunnet to ganger, og til og med Sameland har en pris – og de er definitivt et land bare på liksom. Det var isteden Jon Fosse som fikk prisen, for Andvake-trilogien. Dersom du synes Niviaq hadde fortjent prisen for denne boka, kan du skylde på Jon Fosse. Men hun kan vel få flere muligheter.

Niviaq Korneliussen er et interessant bekjentskap, og jeg ser fram til se hva mer hun har å komme med i årene som kommer. Hun har ihvertfall lyktes med å gjøre meg oppmerksom på Grønland.

 


 

Et lite P.S. til slutt.

Man lærer mye når man gjør research. For eksempel kjente jeg riktignok til den norrøne bosetninga som holdt stand der oppe fram til utpå 1500-tallet, og at vi gjerne ser på den som en del av kongeriket Norge i middelalderen, det såkalte norgesveldet – og at danskene fikk Grønland med på lasset da de gradvis tok over driften i århundrene etter svartedauden. Men for meg var det fullstendig ukjent at Norge faktisk okkuperte en del av øst-Grønland fra 1931 til 1933, med Helge Ingstad oppnevnt som sysselmann, i det som bare blir kalt grønlandssaken. Saken ble faktisk tatt helt opp til den internasjonale domstolen i Haag før nordmennene slukøret måtte pakke sakene sine og godta at danskene skulle fortsette å styre på hele øya. Tyvene.

myggbukta 1931.jpg
Sysselmann Ingstads hovedkvarter, Myggbukta, 1931. Bildet er riktignok i sort/hvitt, men det er all grunn til å tro at naturen faktisk er det også.

 

Hvis du har lest noen av de tidligere innleggene mine, husker du kanskje at jeg i et av dem skrev om Baader-Meinhof-effekten, hvor man etter å ha hørt om noe for første gang, plutselig legger merke til det samme i mange andre sammenhenger like etterpå. Det skjedde igjen det, vet du – jeg lærte om den norske okkupasjonen av Grønland på 1930-tallet, og uka etter snakket de om nettopp denne okkupasjonen på Brille på TV Norge. Er det ikke rart hvordan ting henger sammen?

 

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s