Har du hørt om Baader-Meinhof-effekten? Det er et psykologisk fenomen: Rett etter at du hører om noe for første gang, virker det plutselig som om det samme dukker opp overalt. (Dette fenomenet har også det langt mindre sexy navnet frekvensillusjon, men jeg holder meg til Baader-Meinhof. Ok, sexy er kanskje å overdrive. Men lettere å huske, ihvertfall.) Som med de fleste psykologiske fenomen, er det egentlig hjernen som lurer oss: vi begynner å legge merke til noe, og så tror vi at det helt plutselig har begynt å dukke opp overalt ved et enestående sammentreff, eller på grunn av en konspirasjon, eller ganske enkelt fordi noen er ute etter deg – og så var det kanskje overalt fra før av, det er bare at vi endelig har begynt å legge merke til det. Ja, hjernen er et artig sted, dere.
Det er besynderlig: etter at jeg bestemte meg for å lese bøker fra hittil uprøvde land, dukker det plutselig opp bøker fra det ene landet mer eksotisk enn det andre, rett foran nesa på meg. Da er det godt å vite at det ikke er selve universet som nå plutselig jobber med å fôre meg med fremmed skjønnlitteratur, men ganske enkelt at det er hjernen min som endelig har begynt å legge merke til hvor mye fremmed skjønnlitteratur som faktisk flyr rundt meg hver eneste dag fra før av. Hei, jeg jobber tross alt på et bibliotek. Da burde det ikke være oppsiktsvekkende at det iblant dukker opp bøker, uansett hvor de måtte komme fra.
(Et litt mer selsomt P.S. til dette ligger skjult i de digitale mediers algoritmer, for det hender forstyrrende ofte at jeg har søkt på nettet etter f.eks. et veldig spesifikt produkt til jobb, og så dukker plutselig dette produktet opp i alle annonser jeg ser på nett den neste uka. Det er altså mulig at det ikke er snakk om en finurlighet med hjernen hver gang – iblant er det faktisk noen på internett som er ute etter deg. Mer spesifikt: etter tida og pengene dine.)
Da jeg plukket ut Den polske bokseren, var Eduardo Halfon et helt ukjent navn for meg. Etterpå har jeg lest meg til at han har undervist i litteratur ved et universitet i hjemlandet Guatemala, og med det falt noen brikker på plass. Jeg skal komme tilbake til det.
Aller første utfordring ble å bestemme seg for om dette er en roman eller egentlig en samling noveller. Boka har ni kapitler, eller noveller, eller deler, og til å begynne med føles de nesten helt uavhengige fra hverandre, som løsrevne episoder. Men etter hvert begynner noen referanser å dukke opp igjen, enkelte karakterer fra tidligere kapitler, eller noveller, eller deler, dukker opp på nytt, og så henger det hele plutselig sammen på forunderlig vis allikevel.
Noe av det som binder hele romanen sammen (for det er en roman, jeg har bestemt meg for det) er at hovedpersonen i alle kapitlene (for det er kapitler, jeg har bestemt meg for det også) heter Eduardo Halfon, som forfatteren selv. Men om han skriver fra egne erfaringer, om bestefaren hans faktisk reddet livet i Auschwitz takket være en anonym polsk bokser – kort sagt: om alt i boka kun er ren diktning, eller om det er snakk om en eller annen slags mellomting – det er umulig å vite, og ved å bruke sitt eget navn leker han egentlig litt med denne usikkerheten selv.
Som et siste poeng angående den formelle oppbygginga av denne boka, og for å forvirre ytterligere, ble et av kapitlene i Den polske bokseren («Piruetten») utgitt for seg selv som en – hold deg fast – kortroman. Hvis et kapittel fra boka kan kalles en kortroman, hva er da hele boka? På omslaget slår forlaget fast at dette er en «episodisk roman», så hvem vet hva vi skal kalle denne boka.
Men: Er det egentlig spesielt viktig om dette er en roman eller en novellesamling eller det ene eller det andre, liksom? Er det ikke viktigere om boka er noe tess, da? Kanskje jeg bare skulle si noe om det isteden, hæ?
Ok, da.
Jeg nevnte innledningsvis at Halfon underviste i litteratur. Og allerede i første kapittel skriver han nettopp om sin jobb som litteraturprofessor ved et universitet – her forsøker han å få studentene sine til å lese, forstå, og å like, novellekunsten:
«En novelle forteller bestandig to historier, leste vi. En tilsynelatende fortelling skjuler en hemmelig fortelling, leste vi. En novelle settes sammen for på en kunstferdig måte å la noe som ligger skjult, komme til overflaten, leste vi, og så spurte jeg dem om de hadde forstått noe av det jeg sa, noe som helst, og da var det som jeg sto der og snakket til dem på et afrikansk stammespråk. Stillhet.»
Jeg har ikke jobbet som lærer, men jeg har holdt noen foredrag, kurs og innlegg i forskjellige sammenhenger – og få ting er mer urovekkende enn å bli møtt av total stillhet. Skjønner de hva jeg snakker om? Skjønner de så alt for godt hva jeg snakker om, og er flau på mine vegne fordi jeg forklarer for innfløkt? Eller sover de? Alle sammen?
Men en av elevene hans skiller seg ut, Juan Kalel, en sjenert ung gutt som viser stort talent for skriving:
«Han var sytten år og kom fra Tecpán, en vakker by vest i landet hvor det vokser artisjokker og grantrær på høyslettene, selv om det var en overdrivelse å kalle det en by, og vel optimistisk å kalle det grantrær.»
Når denne studenten helt plutselig avslutter studiene, kjører Halfon like gjerne helt til denne lille byen langt ute på den guatemalanske landsbygda, ens ærend for å lete etter ham. Og med det introduseres et av bokas hovedmotiver – leting. I et av de senere stykkene reiser for eksempel Halfon helt til Bosnia for å lete etter en forduftet konsertpianist, og den sigøynermusikken han har snakket om. I et annet stykke møter han to israelske ungjenter som reiser rundt i mellom-Amerika for å finne seg sjæl, for å låne en frase fra Finn Kalvik. Ingen vet helt hva det egentlig er de forventer å finne, og om de finner det – hva da? Ja, det var det, da.
Selve etternavnet Halfon er, som han påpeker i et av kapitlene, libanesisk. Selv er han etterkommer av en polsk jøde, men er født og oppvokst i Guatemala, og utdannet i USA. Den bosniske pianisten han leter etter, er halvt sigøyner, og sigøynere er også et tema som går igjen gjennom hele boka – hele fortellinga er preget av noe rotløst, noe omflakkende og vanskelig å holde fast ved. Som det sies i boka: «Milan skrev: Vi sigøynere har tre store talenter, Eduardito. Å lage musikk. Å fortelle historier. Og det tredje er hemmelig.» Musikk, historiefortelling og hemmeligheter, disse temaene gjentar seg stadig. Hele historien framstår egentlig som et stort puslespill, hvor hvert kapittel tilføyer nye biter – og fjerner andre.
Men hva så med denne polske bokseren? Hvor passer han inn i puslespillet? Vel, i et av kapitlene gjengir Halfon en samtale han hadde med sin bestefar, som reddet livet takket være denne polske bokseren han var så heldig å treffe på idet han ankom Auschwitz en gang i 1942. Og uten at jeg skal røpe for mye, tar han med akkurat den historien for seg fortellerens upålitelighet – som han jo allerede har lekt med i starten. I kapittelet om studentene som leser noveller, sier han for eksempel:
«En fortelling er ikke annet enn en løgn. En illusjon. Og illusjonen virker bare hvis vi stoler på den.»
Mot slutten av boka gjentas det:
«Litteraturen er ikke annet enn et bra triks, som trikset til en tryllekunstner eller trollmann, som får virkeligheten til å se hel ut, som skaper illusjonen om at virkeligheten er én.»
Kanskje litt frekt gjort å meisle inn i leseren at det du leser, er løgn – men at du likevel må tro på det, for ellers går det ikke. Jeg er tydeligvis ikke smart nok til å vite om jeg er enig eller uenig i konklusjonen hans, men nå er det jo tross alt han som er professoren.
Den polske bokseren er en veldig godt skrevet bok. Det er tydelig at Eduardo Halfon har jobbet mye med litteratur, han har full kontroll på språkføringa. Han er for eksempel en mester til å skrive så det vekker assosiasjoner: Bestefarens sofa er ikke gul, den er «smørfarget», pianisten «pisker og straffer» tangentene, mens sex etter å ha drukket seg full på tequila er «En naken og vibrerende greie med tusen bein og tusen hender og tusen tunger med guavasmak som likevel aldri holder til noen elskov.» Halfon hiver rundt seg med gode formuleringer og underfundig språk fra begynnelse til slutt, jeg tar meg i å småhumre over skrivestilen hans, og det hele er veldig stilsikkert.
Om jeg skal kritisere noe, er det kanskje at boka nesten føles for stilsikker, nesten utstudert – denne fortellinga har mange lag, og det er kanskje sånn at en som jobber med å analysere andres tekster, også selv skriver tekster som tåler, eller trenger, å bli analysert. Dette er veldig godt håndverk, og er en bok som blir sittende litt igjen i hodet ei stund – og er verdt å lese nettopp av den grunn – men fortellinga setter seg kanskje ikke i brystet og spiller på følelsene slik som virkelig stor litteratur kan gjøre. Jeg er likevel glad for at jeg leste denne boka.
Med dette anser jeg Guatemala som erobret.
Som et apropos, og et nytt eksempel på Baader-Meinhof-effekten jeg nevnte helt til å begynne med: for oss som bor her langt oppe i nord, er Guatemala et ganske fjernt sted, og vi får sjelden nyheter derfra. Men samme dag som jeg leste ferdig denne boka, og mens jeg gjorde litt research om landet, gjorde et stort vulkanutbrudd at Guatemala plutselig dukket opp i alle nyhetsmedier. Ja, jeg vet at det er tilfeldig. Men hjernen, som bestandig ser etter mønstre og sammenhenger, blir likevel litt urolig.
Jeg vil lese verden 