Irland: «Ulysses» av James Joyce

James Joyce. Der har du en raring. Det kan du egentlig merke bare ved å se på bildet. Intensiteten i øynene hans forsterkes naturligvis av tykke brilleglass – han ble operert for problemer med øynene mange ganger, og var nesten blind da han døde – men det er noe med det angstfylte blikket hans som forteller meg at der har du en fyr med mye ballast.

Men enda rarere enn fyren, er bøkene hans.

En kan si mye positivt om folk som velger å vie livet sitt til å skrive bøker – de gir mye glede til våre liv gjennom å underholde, opplyse, og berøre oss. Men så finnes det selvsagt enkelte som absolutt må trekke det lenger enn de andre. Joyce satt i sytten år og skrev det som skulle bli Finnegans Wake, hans siste bok, og når den ble utgitt i 1939 var den så språklig utilgjengelig, og så ulikt alt annet, at den knapt er mulig å lese. Boka er riktignok skrevet på det som i prinsippet skal være engelsk, men dette er ulikt all engelsk jeg har lest før – han har rørt sammen dialektuttrykk, slang, tankestrøm og assosiasjoner, i tillegg til å ha kokt ihop egne ord og uttrykk, til en sånn grad at det fremstår som et helt fremmed språk. Her er for eksempel de første to avsnittene i boka:

riverrun, past Eve and Adam’s, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

Sir Tristram, violer d’amores, fr’over the short sea, had passen-core rearrived from North Armorica on this side the scraggy isthmus of Europe Minor to wielderfight his penisolate war: nor had topsawyer’s rocks by the stream Oconee exaggerated themselse to Laurens County’s gorgios while they went doublin their mumper all the time: nor avoice from afire bellowsed mishe mishe to tauftauf thuartpeatrick not yet, though venissoon after, had a kidscad buttended a bland old isaac: not yet, though all’s fair in vanessy, were sosie sesthers wroth with twone nathandjoe. Rot a peck of pa’s malt had Jhem or Shen brewed by arclight and rory end to the regginbrow was to be seen ringsome on the aquaface.

Jadda. Bare 600 drøye sider igjen, hurra.

Den engelske Wikipedia-artikkelen om boka påpeker at «lesere og eksperter har kommet til en bred enighet om bokas karaktergalleri og, i noe mindre grad, dens plott». Det sier kanskje litt om lesbarheten når det er vanskelig å enes om hva som egentlig skjer i boka, og med hvem. Og å bruke en betydelig del av livet – 17 år – på å skrive én enkelt bok, som knapt kan leses, og som knapt BLIR lest… selv en språkentusiast som meg må innrømme at det framstår som ganske sært. Da blir skrivinga i seg selv i hvert fall ikke en jobb man kan leve av. Som hans egen kone sa: «Hvorfor kan du ikke bare skrive bøker folk kan lese?»

Men nok om Finnegans Wake. Jeg skulle jo liksom skrive om Ulysses.


Ulysses, altså. Navnet er en latinsk omskriving av Odyssevs, som er helten i Odysseen. Ja, den Odysseen – den som handler om hvor fordømt vanskelig det ble for Odyssevs å komme seg hjem igjen etter at han hoppet ut av den digre trehesten og jevnet Troja med jorda sammen med Akilles (ja, han som var usårbar unntatt bak på hælsenen). Historien hvor Odyssevs møter både kykloper, kannibaler, lotusspisere, sirener, og får samlet alle vindene i en sekk – for å nevne noe. Et verk som, sammen med Iliaden, danner en av grunnpilarene i den vestlige verdens litteratur- og kulturtradisjon. Intet mindre. Det kan i det minste trygt kalles en klassiker – og da mener jeg ikke klassiker sånn som Disney definerer det, når de legger beskrivelsen «En Disney-klassiker» på omtrent alt som kommer på dvd (hvordan i huleste er «Lady og landstrykeren 2» en klassiker? Hæ?), jeg mener klassiker i den…vel, i den klassiske betydningen av ordet.

Dette skulle handle om Ulysses, sa jeg. Og her skriver jeg jammen om et helt annet verk igjen. Hva har alt dette med Ulysses å gjøre? Ja, det var det da.

Det har seg nemlig slik, at kapitlene i denne boka har navn fra Odysseen. Og flere hovedpersoner har navn fra gresk mytologi (Stephen Dedalus, for eksempel – Dedalus, eller Daidalos , det var han med labyrinten, han som lagde vingene som sønnen Ikaros skulle fly med). Det er skrevet mange bøker om hva, og hvor mye, Joyce hentet fra Odysseen, og hvor mange paralleller man kan finne – jeg har ikke lest noen av dem, men jeg vet at de fins. Poenget mitt er: når man velger å bruke en av de virkelig klassiske klassikerne som modell eller rammeverk for en historie, da er ambisjonsnivået ganske høyt. Det er tydelig at her skal det skrives Kunst med stor K.

dreamstime_xl_52010826.jpg
Med SKIKKELIG stor K.

Når man sikter såpass høyt, blir fallhøyden også veldig stor. Da er det egentlig smått sjokkerende at han faktisk også klarer å innfri. Du kan kritisere Joyce for mye, men han har definitivt full kontroll på det skrevne ord.

Men hva handler boka om? Vel. på overflaten er plottet omtrent så banalt som det kan få blitt: Vi følger Leopold Bloom, en irsk eks-jøde av ungarsk herkomst, gjennom en hel dag. Hans gjøremål er forholdsvis dagligdags – han henter post, han går i en begravelse, han bestiller en annonse i avisa, må innom og kjøpe såpe, drikker seg full på pub på kvelden og treffer en kompis på horehus, sånne ting – det som er virkelig interessant med Ulysses er måten det blir fortalt på.

Jeg har lest mange bøker som forteller hva hovedpersonen tenker, men det er nesten alltid skriftlig språk, med fullstendige setninger, velformulert og gjennomtenkt – og det er da søren meg ikke sånn vi tenker! Min indre monolog hopper ihvertfall raskt fra det ene til det andre, assosierer med ting jeg gjør eller ser, så kommer jeg på noe jeg må huske til senere, og så det møtet, når var det – tjue minutter, ok, da rekker jeg å se gjennom…men først spise. Glemte matpakka, må ut og kjøpe, har jeg tid, rekker jeg det på tjue, hvilken butikk…brød eller ferdig salat? Kjøpe ferdig, sparer tid…men telefonen, hvor la jeg den. I laderen? Nei…hvor la jeg, hvor. Helsike, skal alltid rote når det er som travlest… som i går, da jeg — og så videre, og så videre. Det blir noe helt annet enn f.eks. «Jeg har glemt matpakken, da må jeg gå på butikken og kjøpe meg noe å spise,» tenkte han. Det finnes jo et uttrykk for ens indre monolog: stream-of-consciousness – eller tankestrøm på godt norsk. På sitt beste får du et godt innblikk i hva som foregår i andres hjerne, og det er her Joyce virkelig briljerer. Ja, det kan til tider være vanskelig å følge denne kontinuerlige tankestrømmen der den hopper og springer fra det ene til det andre hele tiden, men å lese Ulysses gir en underlig følelse av å være inne i noen andres hode, og akkurat det er en prestasjon i seg selv.

Når man prøver å gjengi et menneskes indre tankeliv, er det ikke overraskende at det også dukker opp usympatiske tanker, tanker vi kanskje ikke ville innrømme overfor noen. Karakteren Leopold Bloom er en skikkelig gris (akkurat som Joyce selv, bare så det er nevnt), så det er mye seksualiserte tanker, men sånne ting foregår jo også oppi hodene våre. Ikke overraskende er det noen av akkurat disse tankene som var årsak til at Ulysses, allerede før den ble utgitt i fullstendig form, ble bannlyst i mange land. Enkeltkapitler ble publisert i litterære tidsskrifter allerede fra 1920 av, og det tok ikke lang tid før anklagene om «obskønt» og «pornografisk» innhold gjorde at den vanskelig kunne utgis. Den første utgaven ble trykket i Paris i 1922 (franskmenn, vet du: de godtar det meste i kunstens navn), og boka ble faktisk ikke utgitt i et engelskspråklig land før i 1934, etter at Random House, som satt på rettighetene i USA, gikk rettens vei for å kunne utgi den.

3d79ce51b27109870e7d65338d7a9da4
Førsteutgaven, 1922. Kan kjøpes på auksjon hvis du har tre millioner kroner du strever med å bli kvitt.

Men boka har også en del kvaliteter utover tankestrømmene vi får ta del i. Flere av kapitlene er for eksempel skrevet i sin helt egen stil – kapittelet hvor Bloom går innom et trykkeri, er delt inn som en nyhetsartikkel, med underoverskrifter, et kapittel er skrevet i intervjuform, hvor hvert avsnitt begynner med et spørsmål, et annet kapittel har form av et skuespill, og så er det det famøse siste kapitlet da, som er skrevet som en sammenhengende blokk med tekst på flere titalls sider nesten uten tegnsetting (men med et punktum på slutten). Akkurat dette siste kapitlet er kanskje det beste eksempelet på tankestrøm i hele boka, den beskriver tankene som flyr gjennom Molly Blooms hode – Leopolds kone – mens hun ligger i senga og forsøker å sove. Det er gjerne i slike situasjoner man får tid til å tenke «jaha, var det sånn livet ble?».

Hvorfor skrev Joyce egentlig en bok om en dag i en manns liv på denne måten? Vel, datoen – 16 juni 1904 – ble ihvertfall valgt fordi det var den første dagen Joyce selv tilbrakte med Nora Barnacle, som han senere giftet seg med.

MI-jamesnora
James og Nora. Nei, hun er ikke så mye høyere enn ham: hun står, han sitter. Still heller spørsmål med hva som skjer med håret og sjørøverlappen hans.

Parallellene med Odysseen er som nevnt ganske mange. Joyce selv mente at litteraturen generelt var for fjernt fra folks faktiske liv – greit nok at helten Odyssevs er et idealisert forbilde å sikte etter og å forsøke å etterligne, men når i livene våre trenger vi egentlig å vite hvordan man skal nedkjempe kykloper? Hva skal vi med den kunnskapen? Ved å trenge inn i hodene til karakterene, viste kanskje Joyce at våre indre liv er like rike som selv de største epos fra litteraturhistorien.

Ulysses er en bok som deler folk. Jeg mener å huske – selv om jeg ikke har klart å finne det igjen – at det rundt årtusenskiftet ble foretatt en kåring i en av de større engelskspråklige avisene, av det tyvende århundres beste og verste bøker. Ulysses havnet øverst i begge kategorier.

Det tyvende århundres beste og verste bok, altså. Slå den, du.


Jeg trengte faktisk to forsøk for å få lest denne boka. Først prøvde jeg meg på den engelske utgaven: jeg foretrekker å lese originalteksten hvis jeg kan – forfatterens egne ord, ikke oversetterens fortolkning – men den oppgaven ble for stor. Jeg regner meg som tålelig god i engelsk, men jeg måtte gi meg etter rundt 300 sider, da jeg ikke egentlig kunne si at jeg skjønte hva boka handlet om i det hele tatt. Men å lese den i oversatt form ble noe helt annet. Får du problemer med å lese originalversjonen, prøv den oversatt.

Jeg må være ærlig: Det tok likevel sin tid å komme seg gjennom hele Ulysses. Og jeg vet ikke om jeg vil si at jeg egentlig ble underholdt, i den tradisjonelle betydninga. Samtidig er det en del ting ved den som har blitt hengende igjen i hodet mye lenger enn fra bøker som egentlig har underholdt meg mer i øyeblikket, så det er definitivt noe ved den som har berørt meg – kanskje mer på et intellektuelt enn et emosjonelt plan. Etter at jeg hadde lest ferdig, klarte jeg ikke å lese andre bøker på ei god stund – jeg irriterte meg over at de var så dårlig skrevet, eller karakterene føltes så platte og endimensjonale, og så videre. Noe er det med denne boka, det er sikkert.

Det er med dette som bakgrunn at jeg kan si at Ulysses definitivt er verdt å lese, selv om den tar tid, selv om den er vanskelig – eller kanskje nettopp fordi den tar tid, fordi den er vanskelig.

Men jeg drøyer’n litt til med Finnegans Wake, tror jeg.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s