Da jeg plukket med meg denne boka for å lese den, begynte jeg å tenke: Hva vet jeg egentlig om Den dominikanske republikk? Ok, det er den andre halvdelen av øya som Haiti også ligger på (den heter Hispaniola, har jeg lært nå). Og… ja, det var vel stort sett alt. Jeg tror (eller trodde) jeg har ganske grei kunnskap om mange land i verden, men ikke søren om jeg kunne komme på stort mer. Det er egentlig litt flaut, men det kan få stå som en utmerket illustrasjon på hvorfor jeg ville begynne på dette prosjektet.
Tjenestepiken til Omicunlé ga forfatteren Rita Indiana den prestisjefylte (det påstår ihvertfall Wikipedia, hva vet vel jeg?) prisen «Grand Prix Littéraire» i 2017 fra Den karibiske forfatterforeningen. Prisen har blitt delt ut annethvert år siden 1965, og har tidligere vært dominert av franskspråklige forfattere. Tjenestepiken til Omicunlé er faktisk første gang prisen har gått til en forfatter som skriver på spansk. Tredve franskspråklige på rad altså, og så kommer Rita Indiana. Ikke dårlig bare dét.
Jeg hadde faktisk plukket meg ut denne boka allerede før jeg bestemte meg for å Lese Verden, fordi den bare ut fra omtalene virket så herlig bisarr.
Kort fortalt foregår handlinga på tre forskjellige tidsplan. Hoveddelen, eller rammefortellinga, finner sted i hovedstaden Santo Domingo, i en helt utrolig trist og lei dystopisk framtid på 2030-tallet, hvor det knapt finnes liv i havet, og drapsroboter kjører rundt på gatene for å «uskadeliggjøre» ulovlige immigranter. Disse robotene blir ikke beskrevet veldig inngående, men jeg ser ikke helt for meg Terminator eller Robocop – mer noe i retningen av Daleks fra Dr. Who, for å si det sånn. Det sies ikke så mye om hvordan tilstanden er for resten av kloden, men det henvises stadig til en atomkatastrofe som har medført en tsunami på de karibiske øyer, så vi må kanskje anta at alt ikke er helt tipp topp ellers i verden heller.
Handlinga veksler mellom to hovedpersoner: Den ene er den unge jenta Acilde. Hun har blitt reddet fra en tilværelse som prostituert, hvor hun på grunn av sin kroppsbygning kunne utgi seg for å være en ung gutt – unge gutter er visstnok mer ettertraktet som, øh, handelsvare. Isteden jobber hun nå som tjenestepiken nevnt i tittelen, mens hun drømmer om å kunne spare opp nok penger til en revolusjonerende, men svindyr, kjønnsskiftebehandling. Hennes arbeidsgiver, Esther Escudero, er også kjent som Omicunlé, og er en slags halvokkult åndelig veileder for selveste presidenten. Og med det: en digresjon.
I 1988 ble det nemlig oppstuss i USA da en avgått stabssjef kunne avsløre at Reagan jevnlig konsulterte med en astrolog før han tok viktige avgjørelser, for slik å forsikre seg om at…tja, at stjernene var velvillige, eller noe (de på himmelen, ikke filmstjernene). Denne damen, Joan Quigley, skrev senere: «Ikke siden de romerske keisere, og aldri i det amerikanske presidentskaps historie, har en astrolog spilt en så viktig rolle i nasjonale anliggender.» Hun var kanskje god i astrologi, men det skortet noe på historiekunnskapene. Det hadde vært nærliggende å nevne for eksempel Rasputin – med mindre hun så på ham som en sjarlatan og svindler, og seg selv som ekte vare, men da er vi inne i en helt annen diskusjon. Uansett: det er ikke egentlig så uvanlig for statsledere å benytte seg av spådomskunsnere og åndelige veiledere av ymse slag, og karibiske land har i tillegg en lang tradisjon med tiltro til heksekunster (voodoo), så dette passer fint inn i våre kulturelle fordommer og forventninger.
Men tilbake til boka. I tillegg til nevnte Acilde møter vi den begavede kunstmaleren Argenis. Han sliter med å få pengene til å strekke til, og etter å ha rotet seg bort i gjeld jobber han på et callsenter som tilbyr spåtjenester, tarotlesing og liknende – og store deler av lønna går rett i kreditorens lomme. Argenis’ karrière som kunstner fikk en alvorlig knekk da han innså at det ikke holder å ha full kontroll på farger, komposisjon og perspektiver – man må faktisk ha noe å formidle også. Han er en kløpper på å male i klassisk stil, men hvem har bruk for klassisk malekunst i dag? Men en dag får han tilbud om å delta på et stort modernistisk kunstprosjekt.
Stort mer tør jeg egentlig ikke si om handlinga, foruten at den også utspiller seg på begynnelsen av 2000-tallet, i tillegg til et handlingsforløp en gang på 1700-tallet – og at en sjelden sjøanemone med mystiske egenskaper spiller en viktig rolle.
Dette er noe så sjelden som en roman som både er vilt fabulerende og dypt aktuell på samme tid. Her finner du elementer av voodoo og trollmannskunst, fortid og nåtid fletter seg inn i hverandre, det er kjønnsskifte, kunst, miljøvern, rusmisbruk, musikk og dystopi i skjønn forening.
En roman som peker i så mange retninger på samme tid kan fort bli bare surr, men Rita Indiana skriver såpass godt at det forblir interessant allikevel. Jeg fikk stadige assosiasjoner til Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez – det er uklart, og på mange måter også uviktig, nøyaktig i hvilken tid enkelte deler av handlinga egentlig utspiller seg, og det rike persongalleriet og de raskt skiftende handlingsbeskrivelsene fletter seg inn i hverandre med minimalt med dialog. Flere anmeldere har forøvrig påpekt parallellen med kreolsk matlaging – inspirasjon fra alle mulige forskjellige steder hives sammen, det putrer og koker, og søren om de ikke får det til å funke uansett hvor mye rart som har havnet i gryta.
Forfatteren selv, Rita Indiana Hernández Sánchez, er forøvrig verdt en nærmere titt. Hun er også kjent i hjemlandet som popartist (du finner massevis av musikkvideoer på Youtube, deriblant noen ganske surrealistiske med gruppa hennes, Los Misterios), og har allerede rukket å ha en ganske mangslungen karrière. Hun ble allerede i 2011 med i El Pais’ kåring av de 100 mest innflytelsesrike personene i Latin-Amerika. Denne boka føyer seg fint inn i rekka med hennes tidligere arbeider – hun er kjent for å stadig ta opp samfunnskritisk tematikk, og særlig spørsmål rundt kjønnsidentitet og -tematikk.
Tjenestepiken til Omicunlé var en underlig fornøyelse å lese, både på grunn av den snedige måten forfatteren leker med tid, men også fordi boka rett og slett er godt skrevet. Siden jeg ikke leser spansk er jeg jo prisgitt den norske oversettelsen, men jeg har ingenting å utsette på Signe Prøis’ jobb – jeg vil tro den kanskje ikke var den enkleste å oversette, heller.
Denne boka, og ikke minst landet forfatteren kommer fra, ga meg en del inspirasjon til videre lesning. For eksempel refereres det til Taino-indianerne, som var den opprinnelige folkegruppa på øya, og deres sørgelige endelikt etter at spanjolene kom og skulle vise dem hvor flott det var å bli døpt og tro på gud og sånn. I den forbindelse kom jeg over den spanske presten Bartolome de las Casas’ «En kort framstilling av ødeleggelsen av [Vest]-India» (1542), og selv om han fremstiller saken i overkant svart/hvitt, er det lite tvil om at spanjolene gikk rimelig hardt frem da de skulle «kristne» indianerne i mellom-Amerika. Til å være skrevet på 1500-tallet er teksten veldig lettlest, og illustrerer ganske direkte hvordan conquistadorene holdt på. Den kan absolutt anbefales dersom du har mage til sånt.
Det var Den dominikanske republikken, altså. Første nye land er erobret. Da var det bare resten igjen.
Jeg vil lese verden 