Burundi: «Lille land» av Gaël Faye

Med denne boka fikk jeg (nær sagt som vanlig) et problem.

Forfatteren, Gaël Faye, er riktignok født og oppvokst i Burundis gamle hovedstad Bujumbura. Men faren er fransk, og mora fra Rwanda, og Gaåel sjøl flyktet som 13-åring til Frankrike, bodde der til han ble voksen, og utdannet seg senere i London. Hva skal liksom han kunne fortelle oss om Burundi?

Men: han tilbrakte nå tross alt hele barndommen sin der. Bakgrunnen hans som halvt europeisk, og de erfaringene og den avstanden han har hatt til landet i mellomtida, gir ham også et perspektiv som kanskje er litt annerledes enn hvis han hadde bodd tett på urolighetene i hjemlandet hele livet. Enda viktigere: tida han forteller om er en av de mest turbulente periodene i landets historie, og denne boka hjalp meg til å forstå litt mer av dette lille landet midt i Afrika – og er det ikke nettopp det dette prosjektet handler om?

I tillegg fikk han cirka tusen priser for boka da den kom ut i 2016, og sånt er jo jeg litt svak for – så da måtte jeg bare gå for den.

 


 

Lille-land-E-bok-_Fotokreditering-Gyldendal.jpg

Det er ikke tilfeldig at jeg nevnte de biografiske detaljene innledningsvis. Gaël Fayes rebutroman, Lille land (Petit pays på fransk), er nemlig en oppvekstfortelling om en ung gutt i Burundi, Gabriel, kalt Gaby. Han har fransk far og rwandisk mor, og blir tvunget til å flytte til Frankrike på grunn av borgerkrigen. Skriv om det du kan, er det tradisjonelle tipset til alle forfatterspirer, og her er det rimelig klart at forfatteren har hentet inspirasjon fra sitt eget liv.

Gaby, med sitt blanda opphav, tilhører en ganske velstående familie. Faren er fabrikkeier og entrepenør og tjener godt med penger, og gutten vokser opp i et ganske skjermet miljø. Familien bor i en blindvei i et av byens bedre strøk, hvor diplomatfamilier og rikfolk holder seg med store hus, store hager og høye hekker – og eget tjenerskap.

Foreldrene hans har kommet skikkelig på kant og skiller seg, dette foregår på veldig ekstrovert vis, med roping, beskyldninger og knusing av inventar, etterfulgt av perioder med isfront og fullstendig stillhet. Mora ender med å flytte ut av huset. Men det er ikke dette som opptar Gaby mest i hverdagen. Han lever et liv som likner mye på livet til de fleste unge gutter før jakten på jenter tar over: tilværelsen handler om å finne på ugagn med kompisene, gå på slang i nabolaget, bade i innsjøen, og fordrive endeløse, late ettermiddager sammen i sola. Livet er ganske bekymringsløst, og de voksnes verden synes veldig langt unna.

Men den fredelige tilværelsen kommer snart til å endre seg for Gaby. Etter å ha bevitnet en slåsskamp på skolen, hvor de andre elevene deler seg i to grupper og heier på hver sin gutt, mens de roper «jævla hutuer» og «jævla tutsier» til hverandre, havner han for første gang midt oppi den brutale virkeligheten:

«Jeg oppdaget motsetningen mellom hutu og tutsi, den uoverstigelige skillelinjen som tvang alle til å tilhøre den ene eller den andre leiren. Den var som fornavnet man gir et barn, vi var født med den, og den fulgte oss hele livet. Hutu eller tutsi. Enten det ene eller det andre. Mynt eller kron.«

Nesten umerkelig for Gaby sjøl, blir virkeligheten gradvis endret.

Når familien hiver seg inn i ei gammel kjerre for å kjøre til et bryllup hos mors familie i Rwanda, hører de på radioen på turen og synger og danser med til den lystige musikken. Men stemninga i bilen forandrer seg brått når den energiske programlederen blant alle sine tirader roper ut «død over inyenziene!», død over kakerlakkene, underforstått: tutsiene. Litt senere blir de stoppet i en militærsperring og må vise papirer for å komme videre. Den truende oppførselen fra hutusoldatene når de skjønner at alle i bilen er tutsier, er urovekkende bare å lese om, selv om de kommer seg videre uten andre synlige skader enn en knust bakrute.

Hans familie er tross alt blant de heldige: de bor på en bedre kant av byen, og hører først bare om borgerkrigen i form av radiosendinger om krigshandlinger ute på landsbygda. Senere kommer portforbudene, før skyting i det fjerne forteller at krigen nå ikke lenger er til å komme utenom. Snart kommer rapportene om at den nyvalgte presidenten har blitt skutt ned i et fly sammen med presidenten fra Rwanda, og nå begynner det å knyte seg til for alvor.

Gabys vennegjeng kaller seg Kinanira Boyz, og har ambisjoner om å «bli de nye kongene i gata, vise at vi kontrollerte nabolaget, at ingen andre kunne komme og bestemme her«. Eldstemann Gino egger stadig de andre til å bli mer aggressive, væpne seg, gjøre mer for å beskytte seg. Når deres gamle hovedfiende Francis blir med i gjengen, en noen år eldre gutt som er tynn som en strek, men mye sterkere enn dem alle sammen, blir det vanskeligere og vanskeligere for Gaby å holde avstand til konflikten som raser rundt dem.

«jeg greier ikke å huske tydelig når det var vi fant ut at vi ikke lenger skulle nøye oss med å dele det lille vi hadde, at vi ikke lenger skulle stole på folk, men betrakte de andre som farlige, skape en usynlig grense mellom oss og verden utenfor, gjøre nabolaget til en festning og blindveien til en innhengning.

Jeg lurer fortsatt på når det var kompisene mine og jeg begynte å bli redde.»

Men på tross av dette dystre bakteppet: Lille land oppsummerer mest av alt de formative årene i overgangen fra barndom til ungdom. Det er forsåvidt åpenbart at Gabys historie er skildret med den voksnes nostalgiske blikk, men dette blir aldri påtrengende. Observasjonene er kortfattede, presise og malende, og han framstår som en kvikk og oppvakt guttunge, en ganske stor kontrast til bokas innledning, hvor vi møter den voksne Gaby: her sitter han deprimert og drikker alene i en fransk bar, og «interesserer meg for alt, brenner ikke for noe«. Det er tydelig at noe har gått tapt på veien.

 


 

Da FN i 2018 kom med sin årlige oversikt over verdens lykkeligste land, ble vi her i Norge mer enn bare litt indignert over at vi, etter å ha toppet statistikken i flere år på rad, nå bare var verdens nest lykkeligste land. Og så bak Finland, liksom?! Ikke bare drikker de mer kaffe enn oss, de er lykkeligere enn oss også nå? Fy søren, det er irriterende. Det er bare såvidt vi kan trøste oss med at vi slo svenskene igjen.

sjalusi

Men om vi tillater den verste skuffelsen å gi seg, kan vi jo sette det litt i perspektiv: På den samme lista over verdens lykkeligste land ligger Burundi på siste plass.

Det jeg som regel ser mest fram til når jeg jobber med denne bloggen, er å lese meg opp på de ulike landenes historie, men denne gangen ble det ganske deprimerende greier. Selv blant de mange sørgelige skjebnene i Afrika, skiller Burundi seg ut.

Innledningsvis skrev jeg for eksempel at den brutale borgerkrigen i Burundi begynte på 90-tallet. Dette er egentlig bare delvis sant. Burundi, på samme måte som Rwanda, Kongo og forsåvidt flere andre, har på mange måter vært i en mer eller mindre konstant vedvarende stridstilstand siden kolonitida tok slutt litt utpå 60-tallet. De prøvde seg først som monarki, men det gikk i dass etter få år, og siden har det egentlig gått slag i slag. Med Gabys ord:

«(…) 1965, 1972, 1988. Et dystert spøkelse dukket opp med jevne mellomrom for å minne menneskene om at fred bare er en kort pause mellom to kriger.»

Jeg har stor og dyp sympati og medfølelse for folk som har flyktet fra hus, hjem og familie, bare for å vansmekte i en flyktningeleir like over grensa under fryktelige forhold, kanskje være så heldig å etter hvert kunne flytte tilbake igjen til hjemlandet og forsøke å stable på beina igjen en slags eksistens, bygge opp igjen et hjem og samle sammen det som måtte være igjen av familiemedlemmer, bare for å se at også dette forsøket på å bygge et liv rakner igjen ved neste runde med opprør, kuppforsøk eller borgerkrig, og ny flukt.

Burundi har den tvilsomme ære å ha vært utsatt for ikke bare ett, men to folkemord i nyere tid. Den for oss mest kjente fant sted på tidlig 90-tall, på samme tid med folkemordet i Rwanda, og var en utrenskning av tutsier. Det er denne som er delvis beskrevet i Lille land, men det foregikk også en tilsvarende utrenskning på begynnelsen av 70-tallet, da mot hutuene.

Legg til at landet sliter med veldig høy barnedødelighet, at under halve befolkninga har tilgang til rent drikkevann, at det foregår utstrakt menneskehandel, at at de sliter med epidemier av både HIV og malaria, og at det nå har brutt ut en ebola-epidemi like over grensa i Kongo – så er det nesten så en kan undre seg over at det fortsatt bor folk i Burundi og Rwanda. Men det gjør det tilgangs – disse små nasjonene er forstatt de to landene i fastlands-Afrika med høyest befolkningstetthet.

 


 

Jeg hadde egentlig tenkt å ikke gå alt for nære inn på dette, men iblant må man faktisk snakke om elefanten i rommet.

Altså: Hutu eller tutsi – hva er greia? Vi gir ordet til Gaby og faren hans:

 

– Kriger tutsiene og hutuene mot hverandre fordi de bor i forskjellige områder?

– Nei, det er ikke derfor, de bor i samme land.

– Så … snakker de ikke samme språk?

– Jo, de snakker samme språk.

– Har de ikke samme gud, da?

– Jo, de har samme gud.

– Men … hvorfor kriger de mot hverandre da?

– Fordi de ikke har samme nese.

Diskusjonen stoppet med det.

 

Du tenker kanskje sånn som jeg tenkte: «Joda, men dette er jo sikkert satt litt på spissen, for komisk effekt». Og komisk er det jo forsåvidt, men når væpnede grupper under borgerkrigen skulle se om noen var hutu eller tutsi, og faktisk brukte kriterier som forskjellig nese for å avgjøre saken, blir det straks mer tragisk.

Enda mer tragisk blir det når en tenker på at hele denne inndelinga i forskjellige etniske grupperinger egentlig bare er en konstruksjon som vi europeere kom trekkende med. Fra gammelt av var du tutsi hvis du eide mer enn ti kyr, og hutu hvis du eide færre. Tutsiene sto dermed for det lukrative dyreholdet, mens hutuene drev det mindre innbringende jordbruket. Hvis en hutu jobbet hardt, fikk gode avlinger og dermed råd til å kjøpe flere dyr, kunne denne hutuen bli til en tutsi – og andre veien, dersom dyrene for eksempel døde av en eller annen sykdom, gikk du fra å være tutsi til å være hutu. En rent sosial rangordning, med andre ord.

hutu vs tutsi
Jeg bryr meg ikke om hvor mange kyr du eier, gammel’n, nesa di er for kort!

Men vi europeere, vet du. Når det gjelder å høvle over den opprinnelige befolkninga i utkantstrøk, gjør vi en grundigere jobb enn de fleste.

Livingstone og Stanley surra rundt i dette området rundt 1870, men det var tyskerne som koloniserte området mot slutten av 1800-tallet. Men når tyskerne kapitulerte etter Den første verdenskrig, tok Belgia over. Belgierne er forsåvidt interessante gutter: jeg skal ikke gå inn på grusomhetene i belgisk Kongo her, det kan du grue deg til å lese om senere, men de kom trekkende med siste skrik fra ytre høyre: raseteorier.

På denne tida, som nå, var Burundi hovedsaklig befolket av to grupper: på den ene side tutsiene, de utgjorde ca. 15% av befolkninga, de eide all buskapen og hadde mest penger og makt, og kongene ble også vanligvis valgt fra folk med tutsibakgrunn. På den andre siden hadde man hutuene, de drev jordbruk og var stort sett ganske fattige. Men dette skillet førte ikke til krig eller annen større uro, det var da tross alt litt sosial mobilitet mellom de to gruppene.

Belgierne tenkte at det var en god idé å sørge for at de barbariske innfødte ikke skulle slå seg sammen mot dem, og var kjappe til å nøre opp under denne ulikheten. De introduserte noen teorier om at tutsiene, som styrte, var nærmere beslektet med europeerne enn hutuene var. Tutsiene var tross alt rikere og dermed mer siviliserte. De etniske undersøkelsene som ble gjort, syntes å bekrefte synet deres: tutsiene var gjerne litt høyere, og ofte litt lysere i huden. Siden de var mer «europeiske» av seg var det jo bare på sin plass at de skulle styre over de mer primitive hutuene – det var tross alt naturens orden: Europeere på toppen, de andre under, liksom. I god splitt-og-hersk-stil passet de også på å piske opp stemninga hos hutuene: «Er det ikke fortærende at de fordømte tutsiene skal ha alle penga, all makta og all moroa? Hutuene er jo flest, det må da gå an å prøve å ta over?» – og så hadde man det gående med stadig økende gnisninger mellom disse to gruppene de neste tiåra.

hutu vs tutsi
Indoktrinering i praksis: skoleforestilling om forskjellene på hutuer og tutsier, illustrert med det broderlige forholdet mellom hund og katt.

Da Burundi og Rwanda ble selvstendig i 1962, slo konflikten raskt ut i full blomst. Tutsiene eide hæren og ressursene, men hutuene var mange, mange flere.

Jeg skal ikke gå dypere inn i detaljene, du kan lett finne lesestoff om det selv. Jeg skal nøye meg med å si at det første av de nevnte folkemordene, i 1972, førte til et sted mellom 80 000 og 250 000 drepte, og mange hundre tusen måtte i tillegg flykte til nabolandene. Borgerkrigen Gaby forteller om, som raste gjennom hele 90-tallet, hadde liknende tapstall: rundt 300 000 drepte, en stor andel av dette var sivile som ble regelrett massakrert.

Nå ble det riktignok en fredsavtale i 2005. Men den varte bare til 2015, da sittende president Nkurunziza hadde sittet to perioder og bestemte seg for at han kanskje bare skulle ta en periode til isteden for å gå av, slik loven krevde. Etter store opptøyer ble han styrtet i mai 2015, og så var det på’n igjen med demonstrasjoner, arrestasjoner, vold, skyteepisoder, masseflukt, og så videre, og så videre, og så videre. Det tar liksom aldri slutt, dette.

Konflikten som har pågått siden 2015 er anslått å ha ført til – igjen – rundt 300 000 døde og 1,2 millioner flyktninger – og en del begynner å hevde at det er grunn til å omtale dette som et tredje folkemord. Og Nkurunziza? Han sitter fortsatt i presidentstolen, vet du. Det ble utlyst nyvalg allerede i juli 2015, et valg som ble boikottet av alle de andre store partiene. Han var den eneste kandidaten, og ble gjenvalgt for en tredje periode. Siste nytt derfra er at han selv sier han skal gå av i 2020, men vi får nå se.

(OPPDATERING, 13/7-20: Etter å ha ignorert Korona-trusselen, ser Nkurunziza ironisk nok ut til å ha dødd av nettopp Koronaviruset.)

 


 

En av de mange som har flyktet fra Burundi, er altså Gaël Faye.

I boka beskriver han hvordan han, via en snill nabo, oppdaget litteraturen og lesingens gleder. Da han etter hvert kom til Frankrike, begynte han etter hvert som rapper, og det er kanskje dette han er mest kjent for. Først var han en del av slam- og hiphop-duoen Milk Coffee and Sugar, senere opptrådte han under eget navn. På solodebuten Pili Pili Sur Un Croissant au Beurre (navnet kan oversettes til noe sånt som Chili på en smurt croissant, en hentydning til hans afrikanske og franske opphav) rapper han om løst og fast, alltid sett fra en innvandrers perspektiv. På denne plata finner vi også et spor som heter… Petit Pays:

 

Tidlig i Lille land beskriver han en av mange middager hos Jacques, en gammel venn av Gabys far. Han bor i Bukavu i Zaire, dagens Kongo, med utsikt over Kivu-sjøen og Rwanda på den andre siden. Under middagen sitter mora og stirrer lengselsfullt over til hjemlandet, som hun ikke har kunnet reise tilbake til etter at familien flyktet i full fart da hun var fire år gammel.

Jeg tar meg i å lure på om Gaby, eller Gaël, har det litt på samme måten når han nå bor i nettopp Rwanda, moras hjemland, og det igjen er uro i nabolandet, hans hjemland Burundi.

 


 

Les mer om Petit Pays:

 

Les mer om Burundi:

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s