Argentina: «Ting vi mistet i brannen» av Mariana Enriquez

Hvorfor akkurat denne boka?

En litt pussig tilfeldighet, faktisk.

Jeg hadde nettopp lest ferdig ei bok med handling fra Argentina: Ti minutters stillhet av Claudio Fava, om et rugbylag som utfordret og provoserte militærregimet på 1970-tallet, og måtte betale prisen: en etter en ble spillerne bortført, torturert og likvidert. En helt hinsides historie, egentlig, og dessverre basert på faktiske hendelser.

Egentlig ei helt perfekt bok for prosjektet mitt: jeg lærte både om landet, kulturen og historien.

Men da jeg leste om forfatteren viste det seg, fortærende nok, at Claudio Fava ikke er argentinsk – han er italiener! Med tungt hjerte måtte jeg derfor diskvalifisere den. Jeg bestemte meg for å la Argentina vente litt til, og begynte på ei anna bok jeg hadde liggende. Men idet jeg begynte å lese denne andre boka, innså jeg at jeg tilfeldigvis faktisk hadde plukket opp ei bok av en argentinsk forfatter, og med handling fra Argentina.

Jeg tror ikke på skjebnen, men når tilfeldighetene konspirerer på denne måten, da lystrer jeg. Mariana, take it away.

 


Ting-vi-mistet-i-brannen_Fotokreditering-Gyldendal

Historiene Mariana Enriquez forteller i Ting vi mistet i brannen er noe for seg selv. Det er ikke ofte jeg leser noveller som hugger såpass i magen uten at det er rene skrekkhistorier. (Nå bør jeg kanskje nevne at noen av historiene faktisk er rene skrekkhistorier, men det ødelegger litt av poenget mitt, så nok om den saken.)

Her finner vi historien om en kvinne som på en rusletur finner en tannløs hodeskalle, som hun tar med hjem. Denne hodeskallen blir en besettelse for henne, hun gir den navn (Skalia), kjøper parykk til den, og drømmer om å bli like slank som et skjelett selv. Den ganske overvektige, late ektemannen hennes er ikke helt med på alt dette, forståelig nok, og verre blir det når han ikke en gang får komme inn på soverommet deres lenger: der skal Skalia bo.

Eller hva med Pablo, som jobber som guide på en buss som kjører rundt til åstedene for berømte og beryktede historiske drapssaker. Historien han aller best liker å fortelle, er den om Petiso, en barnemorder fra krigens dager som «verken kunne lese eller skrive, som ikke skilte mellom ukedagene, og som hadde en eske full av døde fugler under sengen». Pablo legger levende ut om drapsdetaljer så grufulle at turistene vrir seg i setene. Kanskje er det derfor Petiso selv – eller er det spøkelset hans? – har begynt å dukke opp som passasjer på disse omvisningene?

Og så er det historien om ei ung jentes besettelse av klassevenninnen Marcela, som skader seg seg selv fordi en usynlig mann på skoletoalettet får henne til å gjøre det. Eller den om hun som forbarmer seg over en femåring som bor på gata i nabolaget hennes. Hun kjøper is og tilbringer tid med gutten mens den gravide mora hans ruser seg. Men en dag er ikke mora gravid lenger, og den lille gutten er borte – og ting kan tyde på at femåringen og fosteret har blitt gitt bort til noen gale narkofolk som driver med menneskeofring.

Som du kanskje skjønner: Dette er noveller med ganske tung og dyster tematikk – det handler om besettelse, beruselse, okkultisme, seksualitet og vold. Døden – og det overnaturlige – er sjelden langt unna. Men Mariana skriver med en ganske burlesk humor, så det blir aldri helsvart. Og på litt samme måte som i filmene til David Lynch balanserer hun ofte ganske hårfint på punktet mellom virkelighet, drøm og fantasi: er Petiso for eksempel egentlig et spøkelse? Eller er det bare Pablo som begynner å bli litt skjør i pappen og innbiller seg ting?

I tillegg skriver Enriquez ganske enkelt veldig godt, så det er en fryd å lese disse novellene, for min del ikke minst på grunn av alle digresjonene og dykkene inn i et ganske annet miljø enn vårt kalde nord:

«Jeg har aldri sett en sikade. Tanten min sier de er groteske skapninger, med grønne vinger som vibrerer, og at de ser på deg med glatte og svarte øyne. Jeg liker ikke ordet sikade: Jeg skulle ønske alle bare ville kalle dem gresshopper, som mange gjør, selv om det er feil. Hvis man kalte dem gresshopper, ville lyden deres om sommeren ha minnet meg om gress og fiolette jakaranda-blomster på promenaden langs Paraná-elven, eller de hvite steinhusene med praktfulle trapper og piletrær. Men sånn, som sikader, minner de meg om hete, råttent kjøtt, strømbrudd, fylliker som stirrer med rødsprengte øyne fra benkene på torget.»

(Fra «Spindelvev»)

Om jeg skulle sette fingeren på noe negativt med disse historiene, må det være at jeg på ingen måte blir særlig imponert av mennene. Det er vanskelig å si om dette er overlagt fra forfatterens side, men det er påfallende hvor lite de fleste karene duger til: hodeskallekvinnens ektemann er tjukk og lat og har lite personlighet utover dette, en annen kvinne sier at hun «kjenner vemmelse når jeg hørte ham [ektemannen] snakke» og han er ellers en kjedelig, smålig mann hvis personlighet jevnlig får kona til å grine av skam og skuffelse. I en av de andre historiene er mannen knapt med i historien i det hele tatt, bortsett fra når han nevnes som «den pappskallen av en ektemann» – og tittelnovella starter med at menn tenner på konene sine. Altså; ikke tenner på, men tenner , med bensin og det hele. Du skal ikke ha så veldig sterke briller på for å se at det pirkes borti noe kjønnsgreier her. Men det skal du få lov til å vurdere selv, når du leser disse novellene. For det synes jeg du skal gjøre.

 


Jeg kunne ha skrevet mye om Argentina, men jeg tror vi dropper cowboyer på pampasen, Falklands-/Malvinas-krigen i 1982, tango, Evita Peron og «Don’t Cry for Me, Argentina» akkurat nå.

Derimot vil jeg faktisk snakke litt om folk som Maradona og Messi, og det er av personlige årsaker – og det er også for å underbygge et par poeng på slutten, så vær litt tålmodig med meg nå, ok?

Jeg har nemlig et veldig tydelig minne fra sommeren 1986, hvor jeg og resten av familien satt på seterstuggu på Nerskogen, helt oppunder Trollheimen. På en bitteliten svart/hvitt reise-TV, drevet av strøm fra et bilbatteri som hadde ladet hele dagen ved hjelp av et lite solcellepanel på sørvestveggen, så vi på direktesendinga av finalen i verdensmesterskapet i fotball i Mexico, hvor Argentina møtte Vest-Tyskland.

Den engelske storscoreren Gary Lineker sa en gang «fotball er en enkel sport – 22 spillere jager etter en ball i 90 minutter, og til slutt vinner tyskerne». Men akkurat denne gangen måtte faktisk tyskerne se seg slått: argentinerne vant til slutt 3-2. Med det ble den lille, venstrebente ballkunstneren Maradona med i en eksklusiv klubb av spillere som ikke bare regnes som den beste spilleren i sin generasjon, men som også løfter pokalen i et fotball-VM. Pelé har gjort det flere ganger, og blir ofte kalt den største gjennom alle tider. Beckenbauer og Zidane har også løfta pokalen ved en anledning hver, mens storheter som Puskas og Cruyff klarte bare sølv, og det har også blitt med sølvet på den den som ofte regnes som den beste av dagens spillere, Lionel Messi. Kanskje er det nettopp denne lille, store detaljen som vil gjøre at han ikke får ettermæle som tidenes beste fotballspiller? Det vil tiden vise.

Uansett: Bildet av Den Store Stjerna ™ som jublende heiser en pokal i været og bæres på gullstol, blir faktisk sett av milliarder av mennesker. Det er ikoniske greier som brenner seg fast i netthinna også til folk som kanskje er godt under middels interessert i selve idretten:

Maradona_cup_azteca
Sånne bilder gjør gjerne store helter til VELDIG store helter.

Vi lever i ei tid hvor digre multinasjonale konsern kjøper opp kjente fotballklubber, og det er ikke helt tilfeldig: så lenge nevnte Messi løper rundt i Barcelona med logoen til Qatar Airways på brystet, gjør denne gode PR’en sitt med omdømmet til det landet hvor fremmedarbeidere på slavekontrakter akkurat nå dør i tusentall mens de bygger stadioner til fotball-VM 2022, i nettopp Qatar.

Så, for sakte å sirkle meg inn mot et slags poeng: Det argentinske regimet på 1970-tallet var selvsagt også klar over verdien av positiv PR – og dæven døtte, som de kunne trenge akkurat det. Det allerede brutale militærdiktaturet ble støttet av Operasjon Condor, en hemmelig, CIA-støttet terrororganisasjon som opererte i hele Sør-Amerika. De organiserte rene dødspatruljer som jaktet på kommunister med de mest brutale midler. Bare i Argentina regner man med at rundt 30 000 mennesker ble bortført og utsatt for endeløse avhør og fengsling uten rettergang, og hvis de ikke ble torturert til døde, ble de rett og slett dumpet i øde strøk – helst kastet ut fra fly eller helikopter fra en sånn høyde at de hadde god tid til å grue seg til landinga i trekronene langt der nede.

Ifølge det gamle romerske ordtaket trenger man bare brød og sirkus for å distrahere folket fra alt snusket lederne driver med, og heldigvis for militærjuntaen var det nettopp nå et digert sirkus på vei: Argentina skulle nemlig være vertsnasjon for VM i fotball i 1978. Militærdiktatoren Jorge Videla, som ikke var interessert i sport og aldri tidligere hadde vært tilstede på en fotballkamp, gjorde stort nummer ut av å sitte på ærestribunen og vinke til kameraene hver gang Argentina spilte. Han, som vanligvis var kledt i uniform, gikk nå i en stilig, dobbeltspent dress – man må være pen i tøyet når man skal melke et internasjonalt mesterskap for litt positiv PR.

Den 25. juni 1978, foran over 70 000 tilskuere på Estadio Monumental i Buenos Aires, vant Argentina finalen: en hardt tilkjempet batalje mot de store forhåndsfavorittene: 70-tallets beste landslag, Nederland. Seieren var faktisk så hardt tilkjempet – både kampen, og for- og etterspillet, var en amper og styggspilt affære – at det nederlandske laget boikottet hele medaljeutdelingen etterpå, noe som på ingen måte er vanlig.

Og apropos boikott. Mens alt dette foregikk, satt den store nederlandske stjernespilleren Johann Cruyff hjemme i Nederland: han nektet å reise til Argentina, både i protest mot det brutale diktaturet, men også fordi han hadde fått kidnappingstrusler året i forveien. All ære til ham for integriteten – men det er dessverre ikke dét vi husker fra VM 1978. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at nederlenderne kanskje ville ha vunnet hele greia hvis de hadde hatt med kapteinen og ledestjerna si – noe som ville vært både et velfortjent høydepunkt i Cruyffs karrière, en bekreftelse av hans posisjon som en av de aller største, men ikke minst et velfortjent blår i øynene på militærregimet. Slik som det faktisk endte, kunne de militære sole seg i glansen av hjemmetriumfen – samtidig som torturistene utøvde sitt håndverk på regimets fiender i en mørk kjeller bare noen kvartaler unna stadion. Fanger som senere slapp fri har fortalt at de kunne høre jubelbrølet fra stadion samtidig som de selv ble torturert.

69898645
«Helmaks, gutter!» Militærdiktatoren sjøl, Jorge Videla, for anledningen i sivilt tøy og med oljeglatt sleik. Ville du kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Som et P.S. til alt dette ble Videla faktisk stilt til ansvar for sine handlinger: han ble stilt for retten i 1985, og tilbrakte det meste av livet bak lås og slå før han døde i cella si i 2013. Kanskje ikke all verdens trøst for alle de som mistet søsken, barn eller ektefeller under det som i Argentina i dag kun kalles Den skitne krigen – men det er da noe.

 


Jeg sa vel i starten at jeg ikke skal skrive så mye om Argentina. Det var, som du nå har skjønt, ren løgn. Det er nemlig et par ting til jeg har hengt meg opp i, som jeg synes jeg burde nevne før jeg avslutter.

Som nordmann synes jeg for eksempel vi godt kan gremmes litt over at Equinor er inne i Argentina, mer spesifikt i en region med det besynderlige navnet Vaca Muerta («Død ku»), helt inne mot grensa til Chile. Her pumper de (vi) opp olje og gass med den mildt sagt omstridte fracking-metoden, som ødelegger grunnvann og destabiliserer jordskorpa i stor stil, med blant annet hyppige jordskjelv som resultat. Mapuche-indianerne som bor her, opplever allerede at dette har stygge konsekvenser for frukta og kjøttet de odler frem, og denne aktiviteten truer hele livsgrunnlaget deres. Men hei – de kan da vel bare jobbe med olje og gass isteden, ikke sant? At dette er en industri som sakte men sikkert også ødelegger livsgrunnlaget for folk over hele verden, er jo bare en uheldig, men uunngåelig bieffekt.

På engelsk har de et uttrykk som heter «flogging a dead horse» («piske en død hest»), et uttrykk for bortkastet innsats – den døde hesten jobber jo ikke hardere om den piskes, siden den… vel, den er jo død, da. Så kan vi vel alle tenke vårt om hvor nyttig det er for Equinor å piske i vei på den døde kua der inne i Argentina, i vår utrettelige jakt på oljereserver vi skal bruke til å pumpe enda flere avgasser inn i atmosfæren.

Det siste jeg har hengt meg opp i, er denne litt pussige greia argentinerne har for presidentkonene sine. De fleste kjenner til Eva Peron – Evita – skuespilleren og sangeren som ble det reneste ikon da hun giftet seg med president Juan Peron. Populariteten hennes nådde nærmest helgenstatus, og da hun døde av kreft i 1952, ble kroppen like godt balsamert og lagt til utstilling – to millioner mennesker sto i kø for å lyse fred over henne.

evita

«Ok, ferdig balsamert. Men hvordan får jeg tyverisikret henne?»

Ikke at det ble så mye fred å få. Etter et statskupp i 1955 måtte Juan Peron flykte fra landet i all hast, og Evita sjøl ble like godt stjålet. I de to neste årene ble kista oppbevart på en lang rekke lugubre steder i Buenos Aires: bak lerretet på en kinosal, låst inne i en anonym varebil parkert ute på gata, inne på etterretningstjenestens kontorer, og til og med nede i kloakksystemet, før representanter fra Vatikanet hjalp til med å få kroppen smuglet til Italia og begravd på en kirkegård i Milan, under et annet navn. Her fikk hun ligge i fred helt til hun ble gravd opp igjen i 1971 og donert tilbake til Juan sjøl, som nå levde i eksil i Madrid med sin nye kone Isabel. Hun tok like godt på seg jobben med å vaske og stelle den balsamerte og etter hvert ganske skadde kroppen – børstet og flettet håret hennes, polerte huden, sånne ting. Da Juan ble gjenvalgt som president i 1973 tok han med både kona og den døde eks-kona tilbake til Argentina, og etter å ha lagt henne (ekskona) til allmenn beskuelse en siste gang ble hun til slutt lagt ned i et armert stålhvelv med tyverisikring: politiet får automatisk beskjed dersom kista blir forstyrret, så du kan godt droppe akkurat de planene.

Men Evita var bare den første i rekka! Argentina ble det første landet på hele det amerikanske kontinentet som fikk kvinnelig president (faktisk den første kvinne i verden med tittelen president): det skjedde da Juan Peron døde, og visepresidenten, hans nye kone Isabel, tok over og regjerte resten av hans periode – eller; det ville hun ha gjort, hvis ikke hun også hadde blitt styrtet av militæret i et statskupp et år senere, et kupp ledet av Jorge Videla, han med oljesleiken litt lenger oppe. (Nå har jeg forsåvidt noen meninger om presidenter som lar kona være visepresident – Evita var forresten også visepresident frem til hun døde – men du kan jo få gjøre deg opp din egen mening.)

Først i 2007 fikk Argentina endelig en kvinnelig president som faktisk var valgt inn til jobben av folket, Cristina Fernández de Kirchner, men det hører med til historien at også hun var kona til sin forgjenger, Nestor Kirchner. Når presidenten ikke lovlig kan sitte flere perioder, kan kona gjøre gjobben, liksom.

Jeg sier det igjen: det er noe snodig med argentinerne og disse presidentfruene.

 


Ok, dette ble litt langt. Men jeg er nesten ferdig nå.

Historien med Evitas balsamerte lik som foretar sin absurde og makabre reise har faktisk blitt filmatisert. Men den kunne kanskje også blitt skrevet av Mariana Enriquez, som omtales som en av de nye stemmene i argentinsk litteratur. Etter debuten i 2004 har hun fire romaner og to novellesamlinger, samt flere sak- og kortprosautgivelser bak seg. Hun er kjent for å kombinere makabre detaljer og nesten gotisk stemning med sosiopolitiske kommentarer og et skråblikk på det moderne argentinske samfunnet, noe Ting vi mistet i brannen inneholder mange eksempler på.

Dette er så langt den eneste boka hennes som har blitt oversatt til norsk, men jeg krysser fingrene for at det blir flere – for denne boka fortjener å leses av mange!

 


Les mer:

Dirty War (Wikipedia)

Death of Argentina’s Videla evokes painful memories (BBC)

When Argentina Used World Cup Soccer to Whitewash its Dirty War (history.com)

Why Lionel Messi may never escape Diego Maradona’s shadow (CBC)

Equinor i Argentina: – 20 år med investeringer har gitt minus 54 milliarder (NRK)

The 20-year odyssey of Eva Peron’s body (BBC)

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s