Vet du, jeg var faktisk uskikkelig og leste denne boka på engelsk.
Egentlig har jeg nemlig en regel om at jeg skal lese på forfatterens originalspråk, alternativt på norsk. Hvis jeg ikke kan originalspråket, og boka IKKE er å få tak i på norsk, ja da kan jeg ta den på engelsk isteden. Men så var plutselig Broken April billig på Amazon, og… ja, det ble bare sånn.
Så viser det seg faktisk at Avbrutt april finnes digitalt på norsk på Nasjonalbibliotekets hjemmesider, men ok. Jeg gikk for den engelske, jeg lever ganske godt med det.
Men nok om det.
Se for deg følgende: du bor sammen med storfamilien din i ei lita grend langt ute på landsbygda. En kald, sen kveld i oktober banker det en fremmed på døra, han ber pent om husly for natta. Gjesten tas høflig imot, han får et varmt måltid og ei seng å sove i, og neste morgen følger du ham til landsbygrensa, og ut til hovedveien. Etter å ha sagt farvel, og idet du snur deg for å traske hjem igjen, lyder plutselig et skudd. Du snur deg tilbake mot mannen du nettopp har tatt avskjed med, og der ligger han midt på veien, død.
Hva gjør du nå?
Selv ville jeg nok gjort et ganske uverdig stup bak nærmeste busk eller tre, og prøvd å komme meg raskest mulig unna. Deretter ville jeg nok overlatt hele smørja til politiet, og krysset fingre for at jeg ikke endte som hovedmistenkt.
Men Avbrutt april foregår på høyslettene i nordre Albania, og der har de litt andre måter å løse slikt på.
Først ble liket brakt tilbake til huset han overnattet i, og så var det opp til det lokale landsbyrådet å bestemme hva som skulle skje videre. Aller først måtte man jo finne ut hvem som sto bak udåden, og hvordan vedkommende skulle straffes. Og det er her det begynner å bli litt merkelig.
I Albania, og spesielt i nordlige strøk, på høyslettene i innlandet, eksisterer det nemlig fortsatt en rettspraksis basert på eldgamle skikker fra førkristen, og muligens førhistorisk, tid. Reglene, samlet under tittelen Kanun, har blitt overlevert muntlig gjennom generasjonene (husk å legge trykket på første stavelse: KA-nun, ikke siste. Dette er kanoniske regler, ikke artillerivåpen), og ble først skrevet ned på 1400-tallet av en Lekë Dukagjini. Reglene lister opp hvordan man skal fastsette eiendomsgrenser, regne ut skadeserstatning og arveoppgjør, plikter ved bryllup, dåp og gravferd – og ja, faktisk, hva man skal gjøre hvis noen dreper en gjest. Det er greit å ha regler å forholde seg til.
I Kanun har du nemlig et hellig ansvar som vert, og gjesten står under din beskyttelse. Hvis en gjest drepes foran øynene dine, er det du som vert som må ta hevn på gjestens vegne. Men i dette tilfellet hadde du jo snudd deg bort og kunne dermed ikke se selve drapet – og siden du hadde tatt avskjed, var ikke denne mannen teknisk sett som gjest å regne lenger, heller. Hva gjør man da?
Etter nøye granskning og konferering med kanun-reglene, konkluderes det med at siden gjesten ikke var kommet helt ut av grenda, og fordi han falt på ryggen med ansiktet vendt tilbake der han kom fra, så lå det likevel på vertskapet å hevne ham. Drapsmannen, viser det seg, er en ung mann fra en familie som bor i nærheten, og hevnen består i å drepe drapsmannen.
Et øye for et øye, en tann for en tann, et liv for et liv. Ganske grunnleggende justis der i gården, altså. Greit nok det, sikkert, men problemet med et øye for et øye er jo som kjent at alle blir blinde til slutt.
Men idet Avbrutt april begynner, er scenen jeg beskriver over, et lenge tilbakelagt stadium. Sytti år har gått, og vi møter 26 år gamle Gjorg Berisha, en yngling fra den samme familien som i sin tid var vertskap for denne ulykksalige gjesten. Han ligger i bakhold for å – du gjetter det kanskje – ta livet av en mann:
«Om litt blir det helt mørkt, og så blir det umulig å sikte, tenkte han. Han ønsket at skumringen skulle komme fortest mulig og at mørket skulle følge i galopp, slik at han kunne komme seg vekk fra dette forbannede bakholdet. Men dagen slepte seg av gårde, han måtte fortsette å vente. Det var andre gang i sitt liv at han sto i bakhold for å hevne seg, men det var den samme mannen han skulle drepe, så egentlig var dette bakholdet bare en forlengelse av det første.»
Mannen han har fått ansvar for å ta livet av, heter Zef Kryeqyqe, og – ja – er etterkommer av mannen som i sin tid drepte den navnløse gjesten. Zef har nylig tatt livet av Gjorgs bror, og etter en sørgeperiode hvor den blodige skjorta hans har hengt i Berisha-familiens hjem, er det nå Zef som skal unngjelde. I løpet av disse sytti årene som har passert, har nemlig Berisha-familien og Kryeqyqe-familien byttet på å ta livet av hverandre, som en slags makaber variant av sisten, og førtifire mennesker har så langt gått i grava som en direkte følge av drapet på denne ellers ukjente mannen.
Dette er tradisjon, må vite. Og tradisjoner tuller man altså bare ikke med:
«Bare jeg ikke glemmer å si de ordene jeg skal før jeg skyter, tenkte han. Det er det viktigste. Bare jeg ikke glemmer å snu kroppen hans over på den riktige siden og sette våpenet opp mot hodet hans. Det er det andre viktige punktet. Alt det andre er enkelt, svært enkelt.»
Kanun, disse tradisjonelle, folkelige lovene, har et litt snurrig syn på hva som er ærbart eller ikke. Som vi skjønner, er det helt innafor å ta livet av noen, så lenge fellesskapet har bestemt det, du blir til og med regnet som skikkelig feig og ynkelig hvis du lar det være. Men også om du prøver å gjennomføre drapet, og mislykkes – ja, så er det sannelig stor skam over det også. Det er derfor Gjorg ligger i bakhold for andre gang – han ble, kanskje forståelig nok, skjelven på hånda da han skulle avfyre, og stakkars Zef ble bare såret. Som straff for dette bomskuddet måtte Berisha-familien ut med masse penger til Kryeqyqe-familien som kompensasjon, og selve drapet ble utsatt på ubestemt tid.
Drepe en fyr? Topp, ærbart, bra greier. Bare skade ham? Fy, fy.
Med alt dette i mente er det kanskje ikke så rart at Gjorgs far er skikkelig oppgitt over sønnen sin. Jyplingen klarer ikke en gang å ta livet av en fyr på normalt vis, liksom. Gjorg har fått klar beskjed: Neste gang har han å treffe, for en slik utgift har ikke familien råd til å betale en gang til. Det er liksom ikke grenser for hvilket ansvar som skal hvile på skuldrene til unge Gjorg Berisha, men andre gang klarer han nå faktisk å få knerta Zef.
Ikke at det er helt gratis å treffe heller, forsåvidt. Etter å endelig ha lyktes med drapet, og forsvart familiens ære og alt det der (tipper faren pustet lettet ut), må Gjorg traske mange mil for å betale blodskatt til den lokale lensherren. Jada, det er satt i system, dette også: myndighetene bryr seg ikke nok til å håndheve loven, men hvis folk håndhever sine egne lover, skal de ha en andel. De som sitter på toppen skal selvsagt skumme fløten – eller blodet, i dette tilfellet.
Som nordmann skal jeg ikke kaste hverken den første eller den siste stein når det gjelder blodhevn, for der sitter vi vel i glasshus hele gjengen – selv om det er ei stund siden vikingtida. Vikingene er vel forresten en indikator på omtrent hvor risikabelt det kan være med en gjeng lettfornærmede, tungt bevæpnede menn med rikelig tilgang på alkohol og fleinsopp. Var det noe vi var virkelig gode til, så var det å ta hevn. Fornærma du broren min? Av med hodet! Stjal du båten min? Fram med sverdet! Har du ridd hesten min – eller kona mi – uten å spørre om lov? Her skal det drepes!
Sannheten er at konsepter som blodhevn, og regler som de vi finner i kanun, både har vært, og fortsatt er, i bruk mange steder i verden. Kanskje vanligvis i samfunn hvor familien står sterkere enn rettsstaten, enten fordi det offentlige er så korrupt at man ikke stoler på dem, eller så er landet så lite sentralisert at det er vanskelig for det offentlige å følge opp lover og regler like godt i alle avkroker.
Selv om historien i Avbrutt april er ganske tidløs, utspiller historien seg en eller annen gang i mellomkrigstida. I tillegg til Gjorg Berisha, møter vi også det nygifte paret Diana og Bessian Vorpsi, som er på bryllupsreise. Bessian, en forfatter og akademiker, er nesten sykelig opptatt av kanun.
Han snakker så varmt og panegyrisk om «en av de mest storslagne lover som har sett dagens lys her i verden» at en kan bli helt svett. Han er vilt begeistret over at høyslettene «er det eneste området i Europa som er en integrert del av en moderne stat, (…) som har forkastet lovene, de juridiske strukturene, politiet, domstolene, (…)». Hipp hurra for tradisjonell justis, liksom. Mulig det nyforelskede paret ikke kjenner til den albanske tradisjonen med «utstyrskistens patron», en geværkule som foreldrene tradisjonelt gir til den nysmidde ektemannen, som han skal bruke på sin kone dersom hun stikker av eller finner en annen. Ikke akkurat den mest romantiske bryllupsgaven, men hei! Tradisjon.
Når noen dør, er det forresten også tradisjon at familien åpner dørene og holder likvake. Alle i landsbyen kan komme, spise, drikke og minnes det livet som nettopp har tatt slutt. Ansvaret som vert – som altså er så hellig at det startet hele denne drapsstafetten i sin tid – er også grunnen til at Gjorg helt risikofritt kan delta på likvaken for Zef, som han jo nettopp har drept, og som han vil få en dødsdom for om kun kort tid. Jeg ser for meg en litt pinlig stemning rundt bordet når drapsmannen setter seg for å spise maten den avdødes familie byr på. «Hei Gjorg, lenge siden sist, hva har du drevet med i det siste?» «Næh, du vet, det vanlige – hjelpe til hjemme, myse på jenter, drepe sønnen deres i bakhold, sånne ting.»
Under måltidet, hvor Gjorg sitter sammen med de profesjonelle gråterne, som ifølge skikken ikke skal vaske ansiktene sine før de er kommet hjem igjen, reflekterer han over hvor vanskelig det er å bryte ut av alle disse inngrodde tradisjonsmønstrene:
«Med alle stripene i kinnene og pannen så de ut som om de hadde på seg masker. Gjorg tenkte seg hvordan hans gråtere ville se ut når de klorte seg opp. Han hadde følelsen av at heretter ville hele livet til de påfølgende generasjonene i de to familiene bare bli et uendelig langt begravelsesmåltid, som de bød hverandre på annenhver gang.
Det ligger en viss ironi i at akademikeren Bessian, som ikke er underlagt kanun, lengter sånn etter disse fantastiske lovene, når vi forstår hva Gjorg synes om dem, og når vi ser hvor store konsekvenser de kan ha.
Mens jeg gjorde research til dette innlegget, slo det meg at jeg søren ikke vet stort om Albania, utover sånt som hovedstad, flagg, og hvor landet ligger i verden.
Jeg kjenner forsåvidt til kommunistdiktatoren Enver Hoxha, og har en viss formening om at de var en romersk koloni, at de var underlagt Det ottomanske riket, og at Mussolini invaderte rett før krigen – Albania ligger laglig til for hogg akkurat der hvor hælen på den italienske støvelen tråkker.
Men visste du for eksempel at det var borgerkrig i Albania så sent som i 1997? Det var helt nytt for meg. Enda merkeligere er det at urolighetene startet på grunn av en økonomisk kollaps, forårsaket av bedrifter – spesielt banker – som i praksis drev storstilte pyramidespill med vanlige folks sparepenger. Bakmennene rømte utenlands med millioner, mens hvermannsen satt igjen med regninga. Som pyramidespill flest, måtte jo også dette kollapse etter hvert.
En pyramide som derimot ikke ser ut til å kollapse med det første, er et moderne byggverk med pyramidalt snitt, bygget i Tirana etter nevnte Hoxhas død i 1985, som et museum over den «elskede» lederen.
Dette besynderlige byggverket er både elsket og hatet av innbyggerne i hovedstaden, som tilfellet ofte er med monumentalbygg fra kommunisttida. På den ene siden er pyramiden et symbol på ei trasig tid under et totalitært styre, en mastodont som var det dyreste enkeltbygget som var bygget i hele landet fram til da – men på den andre siden er det snakk om et ganske interessant arkitektonisk bygg, og når det først står der kan man jo tross alt fylle det med annet innhold enn det arkitektene kanskje så for seg. Pyramiden har riktignok forfalt en del de siste årene, og er foreslått revet, men siste nytt er at det skal bygges om for å huse et senter for IT, robotikk og programmering for unge, og huse oppstartsbedrifter. Utvilsomt mer nyttig for folk flest enn et minnesmerke over en høyst kontroversiell diktator.
For å gjøre sirkelen (eller, vel, pyramiden) fullendt, ga faktisk også Ismail Kadare i 1992 ut en bok med tittelen Pyramiden – den er riktignok ikke oversatt til norsk, men finnes å få kjøpt på engelsk. Den handler riktignok om Kheops, som bygde den litt mer kjente pyramiden i Egypt, men kjenner jeg Kadare rett, kan den nok leses som en dårlig skjult kritikk av totalitære systemer også, han er ganske opptatt av denslags.
Ismail Kadare er, foruten å være kliss lik Herbjørn Sørebø, også den mest kjente og internasjonalt mest anerkjente forfatteren som skriver på albansk. Han nevnes stadig som mulig mottaker av nobels litteraturpris, og da Man Booker-prisen innførte en pris for beste internasjonale forfatter i 2005, var han den første prisvinneren, noe som kanskje sier litt om hans posisjon.
Han er også en veldig produktiv forfatter, og selv om han er kommet opp i åttiårene skriver han fortsatt flittig. Bare en 10-12 av bøkene hans er oversatt til norsk, så hvis du vil lese mer av ham, må du ty til fransk – eller albansk.
Det albanske språket er forresten også verdt en liten parentes. Ifølge dem som forstår seg på det, er det et av de eldste språkene i verden, og sannsynligvis det eneste gjenværende blant de illyriske språkene, som tidligere bredte seg over hele det gamle jugoslaviske området.
For oss nordboere fortoner språket seg som ganske merkelig, siden de bruker bokstaver vi knapt tar i med tang her i nord. «Albania» på albansk er for eksempel «Shqipëria». Og albanske navn, sånn som nevnte Zef Kryeqyqe og Lekë Dukagjini, kunne like gjerne vært navnet på karakterer i Star Wars.
Jeg nevner dette fordi det forsåvidt er interessant for seg selv, men like mye for å score et billig poeng. Det er nemlig vanlig å dele albansk inn i to underkategorier, nordlige og sørlige dialekter – og borgerkrigen jeg nevnte lenger oppe var også preget av dette nord/sør-skillet. De nordlige kalles Gheg og de sørlige Tosk.
Som grundig innavla nordafjelding må jeg bare si meg enig i dette: toskene bor sørpå.
«Men Avbrutt april foregår tross alt i mellomkrigstida. Blodhevn er vel ikke like vanlig i dag, Tore?»
Vet du, det skulle jeg ønske også. Men neida.
Det ble riktignok mindre vanlig i kommunisttida, men de siste tiårene har tradisjonen hatt et skikkelig oppsving igjen. Et estimat fra 2014 sier at rundt 3 000 familier i dag er involvert i blodfeider, og at rundt 10 000 mennesker har blitt drept siden 1990. I enkelte tilfeller stopper ikke blodhevnen opp før alle mannlige medlemmer i en familie er døde. De siste årene har også folk begynt å se bort fra reglene som sier at kvinner og barn ikke skal bli drept.
Tradisjoner, vøtt. De dør ikke ut så lett.
«Kanun var mektigere enn den virket. Den utbredte sin makt overalt, over jordene, over markskillene, den trengte inn i husenes grunnvoller, i gravene, kirkene, veiene, markedene og bryllupene, den klatret opp i fjellenes gressganger, ja enda høyere, helt opp til himmelen (…)»
Hva Ismail Kadare synes om utviklinga i hjemlandet kan vi bare gjette oss til. Han har bodd i Frankrike siden 1990, og har lenge sagt at han vil flytte tilbake til Albania når demokratiet blir gjeninnført.
At han bor fortsatt i Paris sier vel sitt.
Les mer:
Jeg vil lese verden 