Sommeren 2018 er fullt og helt over, og fra mai til september har jeg reist til Egypt, Den dominikanske republikken, Japan, Norge, Nord-Korea, Frankrike, Slovakia, Guatemala, Polen, Norge igjen, det gamle Persia, Spania, Norge enda en gang, Sør-Korea, USA, Senegal, Grønland, Gabon, Indonesia, Malta, tilbake til Norge igjen, Brasil, og til slutt fram og tilbake mellom Frankrike og Sverige et par ganger.
DET er litt av en tur, det. Du kan bare tenke deg alt styret med flybilletter, visumsøknader – for ikke å snakke om all klesvasken innimellom slagene.
Nå er det kanskje på sin plass å innrømme at jeg ikke har reist på ordentlig, da. Ikke på ordentlig ordentlig, liksom: Jeg har besøkt alle disse landene kun i bøkenes verden. Men allikevel! Tænk dæ læll, som vi sier nord for Dovre. For meg er denne rundreisa egentlig bare en forsmak på det som venter: jeg skal tross alt skrive om en del av disse bøkene også, og jeg har ennå et par hundre bøker til å lese før mållinja begynner å nærme seg.
Så langt har jeg skrevet om ti bøker på denne bloggen. Når man passerer milepæler gjør man seg noen refleksjoner, enten man fyller førti, har jobbet ti år i samme jobb, eller altså fullfører skrivinga om si tiende bok.
Konklusjon nummer én: Jeg leser fort, men jeg skriver sakte.
F o r f e r d e l i g sakte.
Skal jeg komme i mål med dette prosjektet noen gang, kan jeg ikke bruke ukesvis på å flikke på enkeltavsnitt som jeg uansett bare ender med å forkaste. Hvis det bare var snakk om å lese, skulle jeg vel klart det på rundt to års tid, hvis jeg klarte å opprettholde snittet på to bøker i uka. Men neida, jeg skal jo skrive også! Plutselig tar det mer enn dobbelt så lang tid.
Konklusjon nummer to: Når jeg skriver så tregt, får det overraskende nok også lesinga til å bremse opp. Når jeg skal skrive om ei bok er det nemlig en ganske stor ulempe at jeg har lest tre, fire andre bøker i mellomtida, for da begynner jeg å blande sammen. Hukommelse er tydeligvis ferskvare for min del. Det er skremmende hvor fort man glemmer.
Noe jeg definitivt ser ut til å ha glemt, er sjangerlæren fra skolen – og dette har også plutselig blitt relevant med denne bloggen.
Du skjønner: Jeg har merket meg at jeg ganske konsekvent – og helt ubevisst – har omtalt skriveriene mine som artikler. Ikke som blogginnlegg, anmeldelser, omtaler eller noe annet. Artikler. Men her er definisjonen på en artikkel, fra Wikipedia (på nynorsk, det var den som dukka opp først da jeg søkte):
Ein artikkel er ein sakprosasjanger som legg vekt på saksinnhaldet medan personlege trekk ved teksten er nedtona. Oppbygginga av ein artikkel er logisk og velordna og følgjer ofte ei klassisk tredeling med innleiing, midtdel og konklusjon.
Aha. Så det er jo søren meg ikke artikler jeg skriver, vet du. Saksinnhold? Holder meg lite til sak, gitt. Nedtoning av personlige trekk? Snarere det motsatte. Ikke kan jeg skryte på meg hverken logikk eller orden, heller.
Norsklæreren min på videregående (hei, Eva!) rådet meg stadig – maste, egentlig – om at jeg burde skrive mer kåseri eller essay. Hun hadde nok en formening om at han der tomsingen helt bakerst, som insisterte på å skrive dystre fortellinger og dikt, egentlig hadde en raus porsjon med humor og ironi innabords som bare ventet på å bli sluppet fri. Og akkurat det kan hun kanskje ha hatt rett i. Så i stedet for å skrive fortellinger om folk som bokstavelig talt sitter på dødens venteværelse, fortellinger om kolonisering av fremmede planeter, eller levere semesteroppgave om livsglade Sigbjørn Obstfelder, så burde jeg ha viet meg til en løsere, ledigere og muntrere stil – kort sagt: skrive litt mer sånn som jeg snakket, og litt mindre sånn som i de gudsjammerlig dystre bøkene jeg på død og liv drev og leste. Og det er vel egentlig det jeg gjør akkurat nå, så takk for tipset, Eva! Det tok bare tjue år å komme i gang!
Apropos komme i gang. Det er vel noe mer skriving som gjenstår. For øyeblikket skriver jeg om Indonesia, mens jeg leser om Angola. Sånn har det blitt.
Jeg vil lese verden 