Denne bloggen ble startet i mai 2018.
Hvorfor?
Altså: Jeg satt og puslet på nettstedet mapchart.net, som er et verktøy for å lage enkle kartfremstillinger – man kan legge farge til enkeltland på et kart ved å klikke på dem, og så laste ned resultatet som et bilde etterpå. Jeg begynte med å legge farge på land jeg har reist til, land jeg kjenner folk fra, og sånne ting. Jeg ble litt skuffet over hvor få land jeg egentlig har reist til, og fabulerte over hvor kostbart det ville bli å besøke alle land i verden. Så lagde jeg et mer økonomisk overkommelig kart, hvor jeg hadde fargelagt de landene jeg har lest bøker fra – og det ble en øyeåpner. Mitt verdenskart så nemlig slik ut:
Ved første øyekast ser det kanskje ut som om jeg har dekt store deler av kloden, men Russland, Canada, USA, Brasil og Australia er fem av de seks største landene i verden, så det ser mer imponerende ut enn det egentlig er. Sortert på verdensdel ble lista slik:
- Europa: 18
- Amerika (Nord- og Sør-): 8
- Afrika: 4
- Asia: 4
- Oseania: 1
Av omtrent 200 land i verden, har jeg altså lest litteratur fra (i beste fall) 35 av dem. Her er det hull som trenger fylling, som brura sa.
Det som slo meg, var hvor ekstremt vestlig orientert min lesning har vært. Tar vi vekk EU-landene, USA/Canada og Australia er det jammen ikke mange eksotiske land igjen jeg har fått litterære stimuli fra. Og se på Asia – Kun Sør-Korea, Japan, Iran og Syria! Og Iran er bare med fordi jeg kom fram til at tegneserien Persepolis av Marjane Satrapi burde telle. Og hva skjer med mellom-Amerika? Foruten en tynn cubansk roman på 104 sider skrevet av Che Guevaras barnebarn, har jeg ikke lest NOE! Tenk alt jeg kan ha gått glipp av! For en uhelbredelig nysgjerrig type som meg, er det en nesten uutholdelig tanke.
En kommer til noen litt forstyrrende erkjennelser ved å lage en sånn liste. For eksempel: tenk at jeg til og med måtte jukse for å få med såpass mange land. Er det for eksempel riktig å si at jeg har lest noen egyptiske forfattere når jeg har lest tekster fra antikken? Den folkegruppa som bodde ved Nilens utløp for 3-4 tusen år siden, finnes jo ikke lenger, ikke språket deres heller. I samme ånd hadde jeg ikke samvittighet til å føye til Irak på lista, bare fordi jeg har lest gamle sumeriske tekster. Kan Gilgamesj regnes som en irakisk bok? Eller persiske middelalderdikt, som iransk? Og teller Elie Wiesels Natten egentlig som en rumensk bok, når han skrev den på yiddisch etter at han flyttet til Paris etter krigen, og fikk gitt den ut på et argentinsk forlag? Jeg har telt den med, men har samvittighetskvaler.
Verdenskartet jeg lagde, har store mangler. Heldigvis er det billigere å gjøre noe med den saken enn det ville være å reise til alle landene.
Så da skal jeg gjøre det. Lese, altså.
Målet med Jeg vil lese verden er å fylle de gapende hullene på verdenskartet og med det, som navnet tilsier, å lese verden. En bok om gangen.
Jeg vil lese verden 