Denne boka begynte jeg på like etter at jeg skrev om boka fra Grønland (HOMO Sapienne), og det er egentlig litt interessant med to øynasjoner på rad, for kontrastene er veldig store. Der hvor Grønland er ei enorm øy – verdens største, faktisk- men hvor det knapt bor folk, er Malta bittelita: med sine 450 000 innbyggere er den blant de tettest befolkede landene i verden, men de klemmer seg sammen på beskjedne 316 kvadratkilometer – nesten nøyaktig samme størrelse som Lindesnes kommune.
Og i likhet med fyret på sørlandskysten, ligger også Malta til som et perfekt utkikkstårn – men da over flaskehalsen de fleste skip må passere mellom det østlige og det vestlige Middelhavet. Middelhavet har vært sentral i europeisk historie i flere tusen år, og på Malta har det bodd folk lenge – så det har naturlig nok skjedd en del der.
Maltas historie, eller historien om hvem som har styrt over øya, er nesten som en slags «Middelhavshistorie 101», og her er høydepunktene (pust inn): Øya har vært bebodd i rundt 8 000 år. De første som bodde her, bygde store steinstrukturer allerede hundrevis av år før Stonehenge i det hele tatt ble påtenkt. Siden kom fønikere fra Midt-østen, de hadde med seg skriftspråket. Så tok kartagere over – du vet, Hannibal og den gjengen der – før romerne gjorde kort prosess med dem. Så var det en romersk koloni ei stund, før romerriket etter hvert ble til mer østlige og kristne Bysants, så var vandalene innom (folkeslaget, som ga navn til begrepet) og herjet litt rundt (vandaliserte, kan man kanskje si), før tunisiske muslimer kom og tok over. Så er det mulig at øya ble helt avfolket en periode, før normannere – etterkommere av vikinger som hadde bosatt seg i og omkring Normandie – bosatte seg her på slutten av 1000-tallet. Så var Malta en koloni både under Sicilia og Angevin-riket, før den habsburgske keiser Karl den 5. i 1530 forærte hele øya til en munkeorden – Johanittene, som vi også kjenner som Malteserordenen. Så var Napoleon innom helt på tampen av 1700-tallet, men han rakk nesten ikke stort mer enn å plante det franske flagget før England inntok øya bare et par år senere – og det var egentlig hurtigversjonen av Maltas historie fram til de ble selvstendig i 1964 (pust ut).
Selv forbinder jeg egentlig Malta like mye med film – flere steder på øya kan sees hyppig i Game of Thrones, i tillegg til i tre James Bond-filmer (The Spy Who Loved Me, Never Say Never Again og den originale Casino Royale fra 1967), Midnight Express, Gladiatoren, Troja, Da Vinci-koden og World War Z, for å nevne noen. For oss nordmenn er det også litt gøy at store deler av Kon-Tiki ble spilt inn her.
I tillegg assosierer jeg Malta med filmen (og sangen, som var stor hit på 80-tallet) St. Elmo’s Fire fra 1985, på grunn av Fort St. Elmo i Valletta, som er oppkalt etter skytshelgenen for sjøfolk og, øh, magesmerter.
Kulturelt sett er Malta er egentlig en litt pussig blanding: landet tilhører Europa, men geografisk kunne det like gjerne vært en del av Afrika. Innbyggerne er nesten utelukkende europeiske katolikker, men de snakker en dialekt av arabisk, som de til gjengjeld skriver med latinske bokstaver. Eller – en slags latinsk, i hvert fall. Noen av tegnene og ordene er så fremmedartet at det nesten føles som å lese fantasy, eller som et språk som snakkes på en fjern planet. Stedsnavn som Ta’Xbiex, Ħal Għargħur og Baħar iċ-Ċagħaq ligger ikke akkurat lett i munnen for oss nordboere.
Men, altså: er det ikke på tide å snakke litt om den der boka nå, mister?
Rammefortellinga til hele Nanna Ġenoveffas hemmelige liv er at selve boka er arvegods. Doktor Atilio Menduca har fått slag og innser at livet går mot slutten. Han overleverer et ganske gammelt, håndskrevet manuskript til sin sønn, med streng beskjed om at dette skal brennes – ikke leses.
Selv undres jeg over hvor mange som egentlig ville vært i stand til å utføre en slik ordre til punkt og prikke. Jeg ville adri klart å styre nysgjerrigheten: Hva i dette manuskriptet er det som er så viktig at det må tilintetgjøres, liksom? Og hvis det absolutt må det, hvorfor har faren likevel tatt vare på det i så lang tid? Renzo følger da heller ikke sin fars instruks: han leser manuskriptet ved første anledning. Det viser seg å være skrevet av hans gamle farmor, Atilios mor, Ġenoveffa Manduca. Hun forteller om sitt liv fra barndom til alderdom, belyst gjennom «mine amorøse eventyr», som hun formulerer det selv.
Dersom de sparsommelige biografiske detaljene er til å stole på, ble Ġenoveffa født i 1911. Hun mistet mora si tidlig, og siden faren ikke ville, eller kunne, oppdra henne alene, ble det til slutt til at hans ugifte søster Fawstina flyttet inn hos dem, for å ta rollen som en alltid nærværende reservemor, husholderske, og – etter hvert – anstand og matrone.
Ġenoveffas far driver i tekstilbransjen og er ganske velstående, og han virker kanskje i overkant opptatt av Menduca-familiens posisjon og omdømme: «Han mente at siden Herren hadde sørget godt for ham og gitt ham en anstendig inntekt, skulle ikke datteren hans måtte gjøre som barna til dem som var fattige og ubemidlede». Tenk å måtte la kvinnfolka drive og utdanne seg og jobbe og sånt, liksom – det er jo sånn som fattigfolk driver på med. Han må faktisk overtales av sin bror, onkel Ernestu, før han noe motvillig lar henne få lov til å begynne på ungdomsskolen.
Verre blir det når hun som 17-åring faller for den 31-årige Zanzu, sønn av en lokal blikkenslager. Faren går selvsagt ikke med på noe ekteskap, men Ġenoveffa framstår som en herlig rakrygget ung dame og lar seg ikke vippe av pinnen – hun klatrer like godt opp på taket, og begynner å rope ut navnene til alle farens elskerinner. Hun nekter å komme ned igjen før han godkjenner forlovelsen. Det blir til at han godkjenner den, gitt.
Mens jeg leste om denne hardt tilkjempede forlovelsen, hvor de unge elskende under ingen omstendighet får lov til å møtes alene, fikk jeg stadig assosiasjoner til filmen Gudfaren, når Michael Corleone drar tilbake til Sicilia for å gjemme seg fra loven, og der møter den unge Apollonia, som han faller for: de må også alltid møtes med anstand til stede, ofte med hele familien hennes på slep. Assosiasjonen er kanskje ikke helt på jordet – Malta og Sicilia er naboøyer, og Malta har mange innslag fra italiensk kultur, deriblant en ganske streng katolisisme. Selve konseptet med å ha med anstand er forøvrig en ganske kjent sak i mange kulturer, så det burde kanskje ikke virke så eksotisk på meg som det faktisk gjør.
Det kanskje største fortrinnet med denne boka er for meg persongalleriet, og måten karakterene tegnes opp på. Trevor Zahra har, gjennom Ġenoveffas observasjoner, ganske skarpt blikk og en sans for folks små absurditeter, noe som gjør at karakterene kommer veldig til liv.
En av de mest fornøyelige scenene skjer like i forkant av bryllupet, når tante Ġemma skal undervise Ġenoveffa i de ekteskapelige plikter. Ġemma, som er «tynn som en flis og like inntørket som en sviske», skjuler rynkene med «lag på lag av pudder, mørk rød leppestift og håret satt opp i en knute som fikk henne til å fremstå som en japansk dukke». Ġenoveffa selv morer seg med å gjøre seg dum og uvitende om alt som har med kjønnsdrift å gjøre, og det er stor underholdning å se Ġemmas økende frustrasjon over niesens tilsynelatende fullstendige mangel av erfaring på området.
Svar fort: Hva kan du om maltesisk litteratur?
For min egen del: fint lite. Jeg har nå lært at maltesisk var språket som ble snakket av tjenerskapet og arbeiderne, og fram til slutten av 1800-tallet ble det derfor stort sett bare skrevet bøker på italiensk, overklassens foretrukne språk. Siden folketallet er såpass beskjedent har ikke den litterære eksporten vært all verdens, men jeg har jo tilfeldigvis snublet over ei bok derfra helt her oppe i det kalde Norge, så noe skriver de jo.
Trevor Żahra var et helt ukjent navn for meg, men nå ville jo alle forfattere fra Malta forsåvidt være ukjente navn for meg. Ifølge etterordet er dette den første boka som er oversatt fra maltesisk til norsk. Oversetteren, Kristina Quintano, har nettopp oversatt en annen bok fra maltesisk – novellesamlinga Når vi har sagt god natt av Pierre J. Mejlak. Den kom for en måneds tid siden, og jeg tenker nok at jeg skal gi den også en sjanse.
Nanna Ġenoveffas hemmelige liv er kjapt lest, selv leste jeg den fra begynnelse til slutt i en jafs. Lengden er beskjeden (164 sider) og språket er lett og drivende. Det er hyppige kapitler, bare 3-4 sider lange, og de har tildels malende titler (min favoritt: «Kapittel 22 – Kløing, vugging, urin og gnissende tenner»).
Alt i alt er dette en herlig, lidderlig roman.
Eller, lidderlig? Kan man egentlig si det? Ġenoveffa er fortsatt ærbar når hun gifter seg, og hun forblir trofast mot ektemannen. Alle hennes «amorøse eventyr», som hun selv uttrykker det, foregår innenfor monogamiets rammer. Renzo, og hans far før ham, ble tilsynelatende smått sjokkert over å lese hvordan gamle Nanna faktisk oppførte seg i ungdommen, og hvor likefrem hun forteller om de mest intime detaljer – fordi det går på kant av deres forventninger om hva som var vanlig på hennes tid. Samtidig er dette på ingen måte vært sjokkerende lesning dersom det hadde vært fortalt av noen som er ung i dag – tvert imot, det ville kanskje blitt oppfattet som litt forsiktig og egentlig ikke spesielt utsvevende.
Jeg går egentlig ut fra at alle generasjoner ønsker å se seg selv som mer inkluderende, mer åpen for nye inntrykk og mer frigjorte enn den foregående – en del av den naturlige løsrivelsen fra sine egne foreldre. Men sannheten er at frigjorthet – i dette tilfellet seksuell frigjorthet – alltid har gått i bølger. Hva som har vært forventet norm og hva som har vært regnet som usømmelig, har endret seg både fram og tilbake mange, mange ganger i ulike historiske perioder og innen ulike kulturkretser. Noen ganger har også forventninger til seksualitet også vært praktisert ulikt i forskjellige samfunnslag til samme tid. For Tinder-generasjonen er det kanskje overraskende å finne ut hvor mange seksuelle utsvevelser som var akseptabelt i Paris på 1920-tallet, for eksempel – eller i forskjellige perioder i antikkens Roma, for den del.
Men når man blir servert litt tørre småkaker og pulverkaffe av sin gamle bestemor, ei dame som ser ut til å mene at å servere karameller til kaffen nesten blir i overkant utsvevende på en tirsdag – da har man kanskje ikke så lyst til å se for seg den unge kvinna fra bryllupsportrettet som henger på veggen, i svett utfoldelse med bestefar – eller med en elsker, for den del. Samtidig må jo naturligvis seksualitet ha vært en del av livene deres (ikke nødvendigvis det med elskeren, da – men sånt skjer da visst også innimellom). Det klareste beviset for det er jo at du finnes. Og jeg, og alle de andre. Ingen pulings, ingen barn, liksom – som Ġenoveffa selv ble forklart på relativt forsiktig vis av sin tante.
Alt dette snakket om seksualitet leder oss egentlig helt tilbake til starten av denne artikkelen, og det øverste bildet med den gamle steinbygninga. Slike bygninger, og ruinene av dem, er det mange av på Malta, og arkeologer finner stadig vekk ulike fruktbarhetssymboler – som oftest frodige, nakne kvinnefigurer i leire – i og omkring disse. Seksualitet har med andre ord vært et hett tema på Malta i ganske mange tusen år.
Ġenoveffa virker kanskje mer frigjort enn det man kanskje tenker var typisk for ei kvinne på hennes tid, hun fremstår som rakrygget og ei som ikke er redd for å gå sine egne veier. Kanskje er det nettopp derfor Atilio gir manuskriptet videre til sønnen, etter å ha tatt vare på det i alle disse årene: Tross det tidvis eksplisitte innholdet, er han i virkeligheten stolt over sin gamle mor, som hadde sine meningers mot, og han vil ikke egentlig at manuskriptet skal brennes.
Sånn sett er det bra han ikke brente det, for da hadde dette blitt ei ganske tynn bok.
Jeg vil lese verden 